55 Dager

Kapittel 4

Klokken åtte var vi på vei mot bålet. Oda hadde tidligere på dagen, dratt meg gjennom kilo med sminke og klær, og endte opp med en inntilsittende genser og noen stramme jeans. Jeg var sikker på at jenta trodde vi skulle på fest. Ikke et iskaldt leirbål.

Jeg, der i mot, hadde slengt på meg et teppe og en tjukk strikkegenser, og var dermed klar for å konversere med fremmede i kulden.

Da vi nådde bålet hadde klokken slått tre over åtte, og en gjeng med ungdommer lo mens de sippet på colaboksene sine og hørte på lav pop-musikk. Tømmerstokkene sto plassert rundt et mellomstort leirbål, og skapte gjenskinn i den glitrende sjøen. Selv om det ikke var mørkt, var det likevel koselig.

Oda dro meg til tømmerstokken hvor Yvonne og den blonde fyren pratet høylytt, og slo seg ned ved siden av fyren. Ansiktet hans lyste opp i det han fikk øye på henne.

«Volleyball jentene!» gliste han.

«Blondie.» Oda smilte.

«Miles,» rettet han og så spørrende på henne, som om han ønsket at hun skulle fortelle hva vi het. Hun så ikke ut til å ha noen problemer med å oppfatte det.

«Oda..»

Jeg kremtet idet jeg innså at hun ikke hadde noen videre planer om å introdusere meg, men han virket heller ikke så veldig interessert i å vite hvem jeg var, så jeg valgte å la det gå.

«Miles er helt idiot når det kommer til delt oppmerksomhet,» sukket en stemme ved siden av meg, noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min. Yvonnes utslitte ansikt møtte meg idet jeg snudde meg. Jeg benyttet øyeblikket til å kikke ordentlig på henne.

Hun hadde smale øyne og lepper og et relativt smalt ansikt. Men hun var pen. Det var noe med de rosenrøde kinnene og det søte smilet.

«Å, så han, liksom..» kremtet jeg idet jeg innså hva hun mente og hintet mot de to vennene våre.

Hun brøt plutselig ut i en hysterisk latter og ristet febrilsk på hodet. «Jeg liker ikke han, ikke på den måten...» hun stoppet opp litt. «Jeg liker ikke gutter på den måten generelt.»

Sjokkert så jeg på henne. «Å..» Jeg sendte henne så et smil, og kikket på Oda og Miles som ikke klarte annet enn å engasjere seg i hverandre.

«Hva heter du?» spurte jeg så, og angret litt ettersom ordene hørtes teite ut. Jeg visste jo allerede svaret, men på et eller annet vis følte jeg at det ville virke som om jeg stalket henne.

«Yvonne,» smilte hun. «Og du?»

«Siri.»

Vi konverserte i noen minutter, og jeg fant ut at hun var født og oppvokst på Østlandet. Foreldrene hennes var fra Vietnam, og hadde kommet til Norge etter et jobbtilbud. Hun og Miles hadde kjent hverandre i tre år, og de ble kjent på leiren. Hun hatet brunost, og elsket volleyball.

Da det var gått en time, kom Molly og Julian slentrende ned fra hytten. Jeg var mildt sagt overrasket over at de dukket opp, men noe fortalte meg at de ikke bare inviterte seg selv.

Blikket mitt gled over de to nye vennene..? mine. Molly gikk ikledd en rosa croptop og surret seg inn i teppet da hun kjente den kalde luften piske mot huden. Julian hadde valgt smartere, og hadde dratt en ullgenser over hodet. Håret var fortsatt smårotete, som avslørte at han ikke hadde dratt fingrene gjennom det etter han hadde fått på seg genseren.

Han gikk mot et par gutter og hilste på dem, i en typisk guttehilsen, mens Molly - merkelig nok - slo seg ned på en trestubbe. Alene. Hun lot blikket gli over området, og tok seg ikke bryet med å se på et punkt i mer enn tre sekunder.

Jeg holdt fingrene over flammene på bålet. Plutselig savnet jeg familien min. Alle bålene vi lagde dagene før skolen begynte igjen, latteren til mamma som fylte den siste frie sommerkvelden, pappa og lillesøsteren min som klagde over hvor kaldt det var.

Jeg lurte på om jeg kanskje burde gjort som mamma ville gjort: Gått bort til Molly og spurt om hun ville ha en samtalepartner. Men noe ved henne fikk meg til å ha lyst til å heller løpe den andre veien. Skrikende.

Jeg innså ikke at jeg bet meg i leppen, før en stemme virket å kommentere det. Jeg snudde meg fortumlet rundt, og møtte et par mørke øyne.

«Julian!» utbrøt jeg, og tok meg dramatisk til brystet.

Han lo en brummende latter og lente de veltrente armene sine på lårene sine. Han så så guttete ut der han satt, mens bålet sendte gjenskinn av varme i håret hans, og øynene lyste opp.

«Hva sier du om å ta en basisøkt før svømmingen i morgen?» spurte han og tittet opp på meg gjennom øyenvippene sine.

«Det høres bra ut,» nikket jeg stille.

Pop-sangene hamret fortsatt løs fra høyttalerene, og ungdommer snakket oppspilt med hverandre. Titalls samtaler smeltet inn i hverandre og ble til en gugge av lyd. Men jeg likte det. Det var noe med hvordan lyden etterlignet sommer, jeg likte. Hvordan de varme tonene blandet seg med de mange ordene.

Julian løftet det ene beinet over stammen så han ble sittende med hele kroppen vendt mot meg. «Så det er noe jeg jeg lurt på,» sukket han nysgjerrig.

Jeg løftet blikket. «Hva da?»

«Hvor var du i fjor?»

Jeg bet meg forsiktig i leppen. Minnene suste gjennom hjernen min og formet bilder jeg helst ville glemme.

«Hjemme.» Svaret mitt var kort og presist, og inneholdt et budskap større enn ordet tilsynelatende var: la det ligge.

Bekymringen formet seg i øynene hans, og han ville åpenbart ikke la det ligge, men noe fikk ham til å stoppe. Kanskje det var sympatien hans som slo gjennom, eller kanskje han ikke syntes det var verdt å presse meg. Uansett hva det var, så var jeg glad for at det var tilfellet. Forrige sommer var ikke noe jeg ønsket å snakke om.

Det var en trykkende stillhet som la seg over oss i noen minutter, og jeg angret smått på at jeg hadde hatt en så hard tone, men samtidig så visste jeg at det måtte til om han skulle skjønne at jeg ikke kom til å snakke om det.

«Så,» sa han etter en stund. «Jeg hadde tenkt å ta en tur ut med båten i morgen. Molly har ikke lyst til å være med, så jeg lurte på om du og Oda kanskje hadde lyst?»

Jeg nikket stille. «Jeg skal spørre henne.»

Han blunket til meg, og reiste seg - så jeg måtte sende ham et smil. Deretter slo han seg ned ved siden av den rosa venninnen sin. Yvonne hadde slått seg ned med noen andre, og Oda var veldig opptatt med å le av noe Miles sa, så jeg konkluderte med at ingen ville savne meg om jeg tok meg en tur på stranden.

Klokken hadde bikket ti da jeg nådde det store treet ved sjøen. Det var magisk, og hadde på en måte blitt mitt tre over årene. Jeg husket årene søsteren min og jeg hadde kommet hit og husket side om side over vannoverflaten, sunget sanger, så høyt at jeg nesten ble flau, snakket om livet.

I år hadde hun valgt å bli hjemme. Hun mente det var for det beste. At hun uansett ikke orket å dra hit.

Jeg strøk hånden over den kalde husken, og satte meg forsiktig ned på den, som om den var skjør og kunne knuse hvert øyeblikk. Men jeg visste jo at det ikke var tilfellet. Den var laget av plast, og hadde holdt i flere år. Det var veldig liten sjanse for at jeg ville ødelegge den.

Jeg sukket mens brisen kastet håret mitt bakover. Rolig, dro jeg teppet tettere rundt meg, og lukket øynene.

Og så ønsket jeg meg tilbake til året før det verste skjedde.