Etter frokosten og svømmetreningen med Julian den neste morgenen, bestemte jeg, Oda, Julian og Molly oss for å ta den lille motorbåten ut på sjøen og dra til det lille fristedet like over vannet. Det var en vindstille formiddag, og vi hadde pakket med oss litt frukt og mat til piknikk ettersom det var en perfekt dag for sånt.
Gårsdagens tennis hadde heldigvis vært en suksess, til tross for at Julian og Molly tapte mot meg og Oda. Molly hadde ikke skapt noen scene heller, hun virket der i mot ganske fornøyd så lenge hun fikk spille, men nektet å bytte på personer så lagene jevnet seg ut litt. Det var som om hun holdt igjen noe.
«Siri!» Julians stemme tvang meg ut av tankerekken min. Alle tre hadde kløvet ut av båten og sto utålmodig og knøt den fast til kaien. Fortumlet reiste jeg meg og lirket meg ut, forsiktig, så jeg ikke tråkket i det kalde vannet.
Vi bestemte oss for å ta en tur rundt på den lille øyen før vi slo oss til rette ved en slette. Det var allerede et par ungdommer her som spilte volleyball mens de hørte på musikk fra en høyttaler, men det var så få at det gikk fint. Dessuten var det en av de herligste tingene ved leiren. Du hadde friheten til å nyte sommeren.
Jeg brettet ut piknikkteppet og plasserte kurven på midten. Lyden av lattermilde ungdommer fylte luften idet vi åpnet kurven, men vi kom ikke lenger enn å gripe i en av boksene med mat, før vi ble bedt om å bli med på ballspillet. Jeg tenkte meg ikke om to ganger, og spratt opp, sprutende mot den sandete undergrunnen.
En veldig høy, blond gutt pekte meg mot den ene siden av nettet, og beordret Julian til å følge etter meg. Oda og Molly ble presset mot det andre laget.
Spillet var i gang.
«Jeg har!» ropte en av jentene på laget vårt og kastet seg etter ballen. Slaget var perfekt, og den spratt videre til Julian som sendte den videre til den blonde gutten. Ballen spratt så over nettet og ble møtt av Molly som fanget den i et fingerslag og sendte ballen videre.
Da ballen nådde oss igjen, og hadde vært innom to andre, slo jeg den over på den andre siden så ballen gikk rett i bakken. Foran beina på Molly.
Julian hylte av glede i kor med resten av laget, og ga meg en high five.
Da blikket mitt nådde det andre laget, fikk jeg der i mot frysninger. For Molly så mørkt på meg med sammenknepne øyne, og lot blikket gli over meg som om hun sa «Game on».
Jeg pustet skjelvende ut og gjorde meg klar til spill. En rødhåret gutt fra mitt lag servet ballen og en asiatisk jente jeg hadde hørt blitt kalt Yvonne, kastet seg mot den.
Vi spilte ballen frem og tilbake, før den tilslutt havnet på vår halvdel, og motstanderne jublet mens de feiret med high Fives.
Spillet fortsatte sånn en stund, før vårt lag vant den femte runden med 3-2. Deretter, etter vi hadde feiret og takket for kampen, bestemte jeg meg at jeg skulle gå meg en tur for å unngå de skarpe øynene til Molly. Oda hang seg på.
***
Vi hadde sparket av oss de tynne sommerskoene og gikk barbeint i den lille skogen som strakte seg rundt øyen. Solen skinte gjennom tretoppene og skapte en ubetalelig, magisk stemning.
Da vi nådde enden av skogen, dyppet vi tærne i vannet og kjente på det kalde vannet mot de sandete føttene våre. Oda som hadde vært stille hele veien, så på meg med krøllete øyenbryn.
«Hva synes du?» spurte hun mens hun lagde små sirkler med pekefingeren i sanden.
Jeg så uforstående på henne. «Om hva?»
«Om Julian.. og Molly.» Den andre delen av setningen kom litt unaturlig sent - som om hun hadde glemt litt av hennes eksistens eller synes at inntrykket mitt av Julian var viktigere enn inntrykket mitt av venninnen hennes.
Jeg trakk på skuldrene. «Han er kul,» sa jeg og trakk på smilebåndene. «Molly er sikkert også grei. Jeg kjenner henne ikke så godt.»
Oda nikket ettertenksomt. Øynene var smale og blikket tomt - noe som fikk meg til å lure på om det lå noe mer bak spørsmålet. Men jeg lot det være.
Vi ble sittende sånn en stund, før vi bestemte oss for å spankulere videre, men vi kom ikke langt før vi møtte på den blonde gutten og hun jeg husket igjen som Yvonne. De satt på en stubbe og snakket, men stoppet opp i det de fikk øye på oss.
Den blonde guttens blå øyne, scannet over oss, og leppene sprakk fort opp i et smil. «Næmmen er det ikke volleyball-jentene?»
«Blondie!» smilte Oda. De brøt begge ut i latter. Jeg og Yvonne vekslet megetsigende blikk.
De måtte på en aller annen måte ha blitt kjent under radaren min. Sikkert mens jeg var dypt engasjert i ballspillet.
«Så hva har dere tenkt til å finne på?» spurte han gjennom latterkulene. Det blonde håret hans falt ned i ansiktet hans så han huffet seg og strøk gjennom det med en hånd.
«Vi skulle egentlig på piknik,» nikket hun og signaliserte at vi var på vei tilbake mot volleyballbanen.
«Kult.» Han nikket, men der virket ikke som om han faktisk syntes at det var så veldig kult. Han fant Oda mer interessant, det kunne selv de aller minst intelligente få med seg.
Jeg la en hånd på skulderen hennes og knep forsiktig som et tegn på at vi burde komme oss avgårde. Enten så måtte hun ignorere det, eller så forsto hun ikke tegningen, for hun ble stående. Men så, virket det som om noe gikk opp for henne og hun trakk seg litt unna.
«Vi burde kanskje komme oss avgårde. Vennene våre venter på oss.»
Han nikket sakte.
«Hei!» ropte han idet vi begynte å gå igjen. «Vil dere være med på bål i kveld?»
Yvonne slo han i armen og sa noe til han gjennom sammenbitte tenner, men han så ikke ut til å bry seg og smilte søtt til henne. «De er venner, Yvonne.»
Oda nikket entusiastisk, mens jeg bet meg usikker i leppen. Var vi egentlig velkomne?
«Klokken åtte!» ropte han, og Oda dro meg videre med et hardt grep om håndleddet mitt.
Jeg sendte Yvonne et unnskyldende blikk før de forsvant bak et tre.
Og vi var på vei mot pikniken igjen.
YOU ARE READING
55 Dager
Teen Fiction55 dager. Det er antall dager Siri har med frihet. Men hva skjer når friheten viser seg å tynges av et nett av løgner, og sårende hemmeligheter avdekkes? Nye kapitler hver søndag! Utgitt: 24.07.19
