Om meg og mine venners rare «adventures»

Del 1 - Litt om noen av vennene mine

Selv om jeg sliter med angst for det sosiale, så har jeg en del venner som jeg henger med på fritiden. Her er noen av dem:

Sigrid er en jeg har kjent siden jeg gikk i 6. klasse på Karlsrud skole. Hun er 2 år eldre enn meg, men vi driver og har det kjempelættis for det. Vi drar på shopping sammen, spiser ute på Aker Brygge og drar på stranda. Vi pleier alltid å finne på rare ting.

Edvard har jeg kjent siden jeg begynte på Karlsrud skole. Der lekte vi sammen nesten hvert eneste friminutt, fram til jeg skulle begynne i vanlig klasse i 3. klasse. Han er den av vennene mine som ALLTID skal tulle med meg, være sarkastisk mot meg noen ganger (jeg som ikke faen skjønner sarkasme), og alltid stille opp for andre.

Edvard, jeg og Sigrid er på en måte som en slags trekløver. Vi finner ALLTID på rare, gærne og morsomme ting sammen. Noen ganger drar vi på besøk til hverandre, bowling, svømming, minigolf, ha filmmaraton, og gå på tur i byen og ta bilder sammen. MANGE bilder sammen.

Her er et bilde fra i fjor sommer:

Det var når vi hadde vært på kino og sett «Mission Impossible: Fallout». Etter det, dro vi på McDonald's og tok noen rare bilder foran en rumpestatue utafor «Astrup Fearnley - museet».

Men nok om det derre. Faktisk, så skal jeg, Edvard og Sigrid finne på noe den helgen som kommer nå.

Stine er en av mine aller beste venner. Hun er også en av mine første venner jeg fikk.
Da jeg begynte i vanlig klasse i 3. klasse, så begynte folk å mobbe meg, fordi jeg gikk i spesialklassen på skolen. Noe som ikke var akseptert. Jeg hadde ingen venner fra klassen på begynnelsen av året. Det var FØR jeg og Stine ble kjent.
En gang jeg var alene i skolegården (som jeg gjorde ganske ofte på barneskolen), satte jeg meg ned på bakken, med henda i fanget, og gråt høyt. Sånn gikk vår første samtale EVER:

Stine: «Hei, går det bra?»
Meg: «*klarte ikke få ut et ord, fordi jeg gråt hele tiden*»
Stine satt seg ned ved siden av meg og spurte: «Har det skjedd noe?!»
Meg: «Jeg har absolutt INGEN venner! Ingen i klassen liker meg, og jeg blir mobba hele tiden nesten!!» «Er ingen som gidder å være venn med en som meg»
Stine: «Hva mener du?»
Meg: «At jeg er annerledes, selvfølgelig! Er jo ingen som liker meg på grunn av det!»
Stine: «Men jeg vil være vennen din! Jeg lover å være der for deg når du blir mobba. Lover også å trøste deg når du er lei deg! Jeg vil gjøre ALT for at du skal trives og ha det bra i klassen.»
Meg, etter både jeg og Stine reiste oss opp fra bakken: «Går vi i samme klasse?»
Stine: «Ja, det gjør vi! Jeg heter Stine. Hva heter du?»
Meg: «Eeeeh.. Christine.»
Stine: «Hyggelig!»
______________________________
Nå har Stine og jeg vært bestevenner i nesten akkurat 10 år. Det er lenge!!

___________________________________