Nyslipte tenner

En liten forandring

Veien til skolen var lang. Det tok omtrent en time for min trege kropp å gå dit. Som i historien om rødhette så måtte jeg igjennom en skog, holde meg til stien og si hei til bestemor. Huset hennes var ikke langt unna skolen. Etter jeg hadde gått en stund kunne jeg skimte det røde taket et sted mellom grantrærne. Jeg fortsatte bortover helt til jeg så hele huset. Det var et koselig, lite og gammeldags hus. Døren var like rød som taket og husveggene var laget av brun murstein. Huset var beskyttet bak hvite gjerder. Jeg åpnet forsiktig opp porten, det var en koselig liten grus sti som rakk helt fram til trappen som ledet mot døren. Jeg lukket porten bak meg og gikk framover. Bestemor hadde ikke en ringeklokke, hun hadde et løvehode laget av metall som man banket med. Jeg strakte meg frem mot håndtaket til døren og gikk inn. Det luktet gammel dame-parfyme og loppemarked. Bestemor kom gående skjelvende mot meg. Hun smilte, "hei vennen" sa hun. Jeg lukket døren og ga den gamle damen en stor klem.

"Vil du ha noen kjeks?" Bestemor hadde allerede gått mot kjøkkenet før jeg fikk svart. Jeg nikket mens jeg så på henne. Det gikk ikke lange tiden før hun kom traskende tilbake med et brett sjokoladekjeks. MIn favoritt. Hun satt seg ned i den slitte, støvete godstolen med et stort sukk. Jeg stirret opp på klokken som hang på veggen over peisen. Jeg hadde enda en halvtime på meg før jeg måtte gå videre. "Du, bestemor" stammet jeg. Hun så mot meg med et alvorlig blikk, hun merket at noe var galt. "Ja?" spurte hun med en bekymret tone i stemmen. Jeg trakk meg litt tilbake, "jeg har merket noen ting". Bestemor nikket forståelsesfult. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men når jeg hadde merket forandringene da hadde jeg med engang skjønt hva som skjedde. Akkurat som om det kom automatisk inn i hodet mitt, jeg kunne ikke forklare det. "Jeg, altså" jeg stoppet brått. Bestemor lukket øynene i noen få sekunder, hun trakk pusten dypt "Du må bytte skole". Jeg skvatt til.

"Hva mener du? Vet du hva jeg snakker om?" Jeg hadde en irritert tone i stemmen, jeg kunne ikke noe for det. Jeg var redd og det hjalp ikke at hun snakket om en ny skole. "Jeg vet akkurat hva som skjer med deg, og jeg visste det kom til å skje" hun stoppet opp. Jeg kunne se at bestemor var bekymret, men samtidig hadde hun et glimt i øynene. "Kan du forklare?" Jeg var stresset. Den eldre damen tok en ny kjeks og knasket den i seg. Hun satt seg godt til rette i stolen. Jeg prikket rytmisk på bordet med pekefingeren min. Jeg stirret på klokken, hørte etter vært tikk. "Slapp av vi har god tid, du skal ikke på skolen idag" Jeg hevet et øyenbryn, jeg skjønte at nå skulle bestemor fortelle en av sine lange historier. Jeg smilte idet jeg tok av meg jakken og la meg ned i den myke sofaen.

Bestemor hostet, det virket som om hun hentet fam stemmen sin. "Alt startet for hundrevis av år siden. Den første generasjonen av Caliente familien var vampyrer, sånn som du og jeg. Når de fikk sitt første barn ble de sjokkert. Barnet ble eldre, men utviklet hverken hoggtenner eller vinger. Foreldrene visste ikke hvordan de skulle håndtere dette, men i håp om at prosessen bare var forsinket så tok de vare på barnet som de kalte Rain. Etter hvert som Rain ble voksen viste det seg at hun ikke kom til å bli sånn som de stolte foreldrene. Hun bestemte seg for å finne en vampyr, gifte seg med han og få barn med han. Hun håpte bare på at det barnet skulle være sånn som  hun aldri ble selv. Dette skjedde. Hun fant en mann som het Lucifer, de fikk en vakker sønn sammen, og den sønnen fikk sine magiske evner innen han var tolv år. Rain var stolt, men hjertet hennes ble knust da den sønnen ble voksen og ikke fikk en vampyr som barn. Hun begynte å tenke, kanskje det var et mønster. Hun hadde rett. Det nye barnet som ble født var vampyr, men barnet etter det igjen var menneske. Dette foregikk i alle år, det er derfor foreldrene dine er mennesker, men ikke du. Du er en vampyr Camila."

Ingen hadde fortalt meg om mine forfedres historie, enda det varen fantasisk historie. Nesten som et eventyr. "Hvorfor må jeg bytte skole? Vet foreldrene mine hva jeg er?" Bestemor lo. "Såklart vet de hva du er, Caliante familien glemmer ikke historie. Tross alt, jeg er moren til moren din" Jeg smilte. Bestemor så spent ut, akkurat som om dette var det mest fantastiske som kunne skje i den gamle damen sitt liv. "Du må bytte til en skole for overnaturlige vesen, du kan ikke gå på en skole for mennesker. Du har kanskje ikke merket så mye av kreftene dine enda, noen få arr på ryggen det er ingenting. Snart kommer alt til å bli vanskeligere, du må har rett kunnskap og møte andre som deg" Jeg kjente sommerfuglene bre seg i magen min, jeg hadde aldri følt at jeg passet inn i skolen jeg gikk på. Jeg fikk ikke venner, hadde ingen å snakke med. Jeg følte meg alltid smartere enn de andre, det vi lærte var alltid så lett. "Hvilken andre vesener er der?" Jeg visste bare om vampyrer og varulver fordi jeg hadde sett for mange dårlige og klisje filmer. "Hmm, det er lenge siden jeg gikk på skole, men som jeg husker det var det alt i fra vakre nymfer til demoner." "Demoner?" stammet jeg. Bestemor nikket lurt. "Ja, demoner".

Etter flere timer med leksjoner i hvordan jeg skulle bruke hoggtennene mine, hvordan jeg skulle lære meg og fly og at jeg for all del måtte holde meg unna demoner stoppet bestemor. Hun så på meg med de varsomme bestemor øynene sine. "Jeg skal invitere foreldrene dine over imorgen, vi må finne ut hvilken skole du skal gå på" Hun endte setningen med et gjesp, jeg tok det som et hint. Jeg reiste meg opp og ga bestemor en stor klem. Jeg tok på meg jakken min igjen og sa farvell med et stort smil om munnen. Da jeg åpnet døren så jeg at det allerede var mørkt ute, men jeg kunne se som en katt i mørket. Jeg hadde aldri følt meg så lettet før, jeg følte endelig at jeg visste hvem jeg var.