68th Hunger Games

3

Distrikt 2 er som dere kan forvente dere et stort distrikt. Distriktet vårt består av en rekke landsbyer spredd ut over fjellet, men selve kjernen i distriktet er rundt Nøtten. De fleste bor i området rundt nøtten, for de fleste av landsbyene, som i utgangspunkt var forbundtet med en gruve eller et steinbrudd, brukes nå til innkvartering av fredsvoktere. Like greit at distriktet vårt er samlet i en liten kjerne. Det er fortsatt tjue minutter til jeg skal møte Cato, så jeg rekker å stikke hjem en tur. Jeg må bare opp noen bakker, rundt noen hus, og vips så er jeg hjemme. Jeg sprinter gjennom den lille hagen vi har og inn i huset. Jeg smeller opp døren og sprinter opp trappen. "Abigail, lukk døren og ta av deg skoene!" så og si skriker far til meg. "Jeg tar av meg skoene på rommet, og kan ikke bare engleungen din, Paige lukke igjen døren?" svarer jeg grettent. Jeg venter på svar mens jeg går ned trappen sakte. Far, eller Kur som han heter liker ikke å bli mot argumentert. "Hva var det du sa?" svarer far irritert. Jeg vet at han snart kommer til å eksplodere av sinne. "Ok, jeg skal ta av meg skoene og lukke igjen døren," svarer jeg ham irritert. Jeg tar av meg skoene, og legger de pent på plass, og jeg skal akkurat til å lukke igjen døren før Paige smetter forbi meg og lukker den pent og rolig igjen. Paige, storesøstra mi. Hun har nettopp fylt tjue, og hun er den strake motsetningen av meg. Hun får gode karakterer på skolen, henger med de bra folka som bare er snobbete riking jenter og gutter fra distriktet og alle mener at hun er veldig vakker, og at hun er perfekt tvers i gjennom. Det er det alle tror, men egentlig så er hun en manipulerendes heks, og vi har egentlig aldri hatt et godt forhold. Grunnen er fordi hun og far mener at det er min feil at mor, Narissa døde for sytten år siden, altså den dagen jeg ble født. "Jeg lukket den igjen jeg, far!" sier hun med en sukkersøt stemme. "Tusen takk Paige, du er en knupp," svarer far muntert. "Din falske lille rotte," hvisker jeg med skarp stemme til Paige. Hun smiler bare til meg og ser på meg overlegent. "Far, husker du om den klokken vi snakket om?" sier Paige mens hun kjemper i mot en liten latter. "Selvsagt har jeg ikke glemt det, vennen min," svarer far. Paige ler en liten latter og dulter meg i armen mens hun går sin vei. Det bobler av sinne inni meg. Ikke fordi hun får den klokken, men måten de behandler meg på. Jeg er faktisk på nære nippe til å gruse hodet til Paige så hardt som jeg bare kan i gulvet. "Ikke tro at du slipper så lett unna den ufordragelige oppførselen din Abigail," begynner far før jeg avbryter ham. "Ja, jeg vet, jeg skal ta kjøkkenvasken hele uken." Han svarer meg ikke, og jeg er nesten sikker på at han pønsker ut en enda verre straff til meg. "Nei, du skal vaske huset skinnendes rent." Kjelen med vann inni meg koker over. Det er ille i seg selv at jeg får straff, men det at far pønsker ut med vilje en så streng straff til meg, det gjør meg rasendes. Før jeg vet ordet av det, hopper jeg på Paige som står og fikser sminken i speilet, men jeg bryr meg ikke litt om det innskrukka trynet hennes. Jeg dytter hodet hennes så hardt som jeg bare kan i speilet, så speilet går i tusen knas. Jeg hopper på ryggen hennes, og tvinger henne ned på gulvet. Hun hyler og skriker. Jeg lugger henne så hardt som jeg bare kan, men hun er overraskendes sterk, så hun klarer å rulle meg hardt inn i veggen så en marmor stein som er polert rundt faller ned på hodet mitt. Jeg føler meg svimmel med engang. Jeg er for sint til å si noe, og jeg skal akkurat til å bore knyttneven min i trynet hennes før far griper hendene mine i låser de. "Slipp meg!" snerrer jeg til ham mens jeg febrilsk prøver å komme meg løs. "Hvem er det du tror du er?" brøler far til meg. Jeg svarer ham ikke. Paige gråter på gulvet, tror jeg, men jeg føler så lite med henne. "Hvorfor kunne ikke du bare ha dødd som foster?" snerrer Paige til meg mens hun tørker litt blod fra nesen med en serviett. "Mor elsket meg!" snerrer jeg tilbake. "Det er ingen som liker deg," svarer Paige meg ondt. "Du skal langt bort fra oss!" brøler far til meg og dytter meg inn i veggen. Jeg faller på gulvet, men jeg reiser meg kjapt til tross for smertene. "Den største feilen mor gjorde var å gifte seg med deg far!" skriker jeg til far. Jeg venter ikke på svar. Jeg strammer knytt neven min og planter den i ansiktet på far før han rekker å reagere. Jeg hører et brekk, og jeg tror at nesen hans knakk. Til min overraskelse står bare far der og prøver å stoppe blodet fra nesen som renner som to store bekker, i steden for å fly over meg. Jeg tar på meg skoene mine og en skinnjakke i full fart. Jeg får øye på lommeboken til far som ligger på gulvet etter slåsskampen. Jeg røsker den med meg og løper mot utgangsdøren. "Hei, hvor skal du med den?" brøler far til meg og sprinter etter meg, men han er for sen. Jeg river opp døren, og venter til far har tråkket over dørkarmen før jeg smeller igjen døren så hardt at den slår pusten ut av ham.