Warriors; Earth Elements

Kapittel 4; Sanden

Alle menneskene på stranden så målløst på mannen som nettopp hadde formet sand om til en mur. Clive visste at han måtte løpe, han visste at han måtte komme seg vekk, men han hadde fryst. Det var som om føttene satt fast i kvikksand. Han kunne høre en ny bølge komme bak han.

«T-takk, for at du reddet barnet mitt.» Han virket redd. De snudde seg kjapt og gikk opp til moren, som snakket i telefonen. Hvem snakker hun med? Han måtte ha stått der i over fem minutter nå, helt stille, bare brystkassen beveget seg. Blikkene hadde vendt vekk fra ham og på hverandre nå. Noen redde, noen overrasket, noen så ut som de ville trøste han.

Clive kunne føle føttene igjen, og la an på sprang rett opp fra vannkanten. Beina subbet i sanden og den føk til sides der føttene traff. Oppmerksomheten kom tilbake til han igjen. De så på ham som de aldri hadde sett noen løpe før. Før han visste ord av det hoppet føttene ned mot asfalt. Han så ikke bak seg, han så ikke noen andre steder enn målet.

Clive måtte lene seg inntil døren da han kom inn. Pulsen sank nedover og han kunne puste ordentlig igjen.

«Så utslitt du ser ut. Er du ferdig på jobb allerede.» Moren kom ut fra soverommet sitt, hun brukte de samme klærne siden overdosen.

«J-jeg...» Clive bevegde seg mot stuen, og kastet seg selv ned i sofaen. Moren fulgte like etter, tålmodig. «Jeg mista jobben.» Sukket Clive. Moren sa ikke noe, hun sto stum rett ovenfor han. Han tok et dypt åndedrag. «Og...» Han begynte å fortelle om det som skjedde på stranden. Med jentene, sanden og alle blikkene. Han følte seg som en tenåring gutt med guttedrama.

«Clive...» Emily lukket øynene i noen sekunder. «Det var vel på tide, noe så stort som det kan ikke holdes hemmelig for alltid. Vi visste begge at en dag så måtte du gi slipp.» Hun satte seg ned på sofaen ved siden av ham. «Bare lat som ingenting. Vi finner ut av dette.» Ordene hennes var støttende, men de hjalp ikke. Han ville ikke ha kreftene, han ville være normal, men likevel, så var evnene hans.

Clive satte seg brått opp. «Du har rett.» Samtidig som han sa dette, banket noen hardt på døren. Begge to snudde seg brått med blikket festet mot døren. «Greta, igjen?» Spurte Emily. Clive reiste på skuldrene.

«Hallo?» Det var en kvinne, men ikke Greta, og heller ikke Janet. Moren gikk for å åpne døren. Hun tok tak i håndtaket og åpnet den langsomt, av en eller annen grunn var stemningen illevarslende.

Ut fra gangen kom en kjent ung dame. Den sterke rød fargen i håret lyste opp da hun kom inn i stuen. Det var moren, til de små jentene. Skulle hun takke meg? Hvor fant hun ut hvor jeg bodde? Hun så nervøs ut. Damen startet med et kremt. «Aller først vil jeg takke deg for å ha reddet barnet mitt.» Hun satte seg ned i sofastolen ved siden av sofaen. «Midt navn er Helena Nelson. Dr. Nelson.»

«Hvor fant du ut av hvor jeg bodde?» Spurte Clive skeptisk.

«Jeg så du komme ned fra denne blokken til restauranten her om dagen. Jeg tok sjansen.» Stemmen hennes pipte i ørene, hun var ikke nervøs lengre.

«Var det alt du ville si?» Emily satte seg ved siden av Clive, tonen hennes var bitter.

«Nei, jeg jobber hos Thomas Blake Associates. TBA. En forsknings lab i Plymouth. Det du gjorde, på stranden. Hva var det for noe?» Nelson hadde tatt fram en skriveblokk og en penn. Kan jeg fortelle henne det? Hun er jo tross alt en doktor... Clive så på moren som ga han et strengt blikk, hun hevet bryna og kastet blikket mot Nelson.

«Jeg var ti da det skjedde...» Clive startet å fortelle doktoren alt. Var det en så god ide som han håpet på? Han følte han ikke hadde noe valg, han ville ha svar, og hjelp. Nelson skriv ned notater av det han fortalte henne.

«Så, du sier at... Du ble begravd under sanden og det bar skjedde?» Hun virket ikke overbevist. Clive nikket. «Jeg foreslår, at du blir med meg til Plymouth. Vi kan helbrede deg. Få denne forbannelsen ut av blodårene dine. Hva sier du?» Forslaget til Nelson virket ikke dårlig, det var faktisk det han ville mest på dette tidspunktet, men var det en forbannelse?

Han ville svare ja, han ville dra og se hva de hadde å by på, men en stemme i hodet sa noe annet...

«Jeg setter pris på forslaget, men nei takk. Jeg må være hjemme å passe på moren min, og jeg vil ikke miste noe så spesielt som dette enda.» Clive svarte med stolthet, og han kunne se at moren smilte. Hun var også stolt. Nelson derimot så ut som en aggressiv katt...

«Vel...» Hun fniste, «Du har ikke noe valg dessverre, vi trenger deg.» Sa hun til slutt.

«Ikke noe valg? Jeg kjenner ikke til TBA, og jeg vil ikke. Det er mitt valg.» Clive hevet stemmen. Emily satt helt rolig, men en kald bitterhet glimtet i øynene,

«Kom inn!» Ropte Nelson. Kom inn? De gikk ikke et minutt før tre høye karer stormet inn i leiligheten. De brukte samme uniformer og de kunne nesten vært trillinger. En av dem kom stormende mot Clive og tok grep rundt halsen på han, men refleksene til Clive handlet før noen kunne vite ordet av det, han kastet mannen over sofaen og ned på bordet foran dem. Etter det reiste han seg kvikt opp, klar for kamp.

«Hva er det dere driver med!» Ropte moren og prøvde å hindre mennene, men de bare dyttet henne til sides som om hun bare var luft. Clive holdt igjen han laveste med armen og slo til han andre i magen. Mannen rykket bakover, men falt ikke. Clive var sterk, men han kunne ikke slåss.

«Hva er det som lager så mye bråk?» Janet kom plutselig inn døren. Kjeven falt i gulvet da hun så katastrofen, Janet tok armene rundt Emily for å beskytte henne. «Edwin!» Ropte hun. Nelson satt fortsatt i den samme stolen, glante som en robot.

Clive klarte ikke å kjempe lenger. Et hardt slag i hodet fra den største mannen, kastet han rett ned i gulvet. Prikker og fjerne hyl var det eneste han fikk med seg, og stemmen til Edwin som nettopp hadde kommet inn i rommet.

Clive blunket langsomt. Øyelokkene føltes ut som to tunge bowlingkuler. Edwin var oppe i fjeset hans nå, han skrek noe, men Clive kunne ikke høre hva han sa før han ble borte...