Kjølvannet

Jernhånd

Knærne mine var gjennomvåte. Hendene mine var frosne der de hang med håndflaten mot håret mitt. Jeg hørte stille hulking fra min høyre side. Jeg kunne ikke klandre han, for jeg var ikke langt etter. Jeg skalv ikke av kulden, men av ren frykt. Dette lignet en henrettelse som jeg bare hadde sett i historiebøker om fangeleirer. Jeg kunne føle soldatens skam.

"I- I thought the Americans were here to protect us" sa Adrian sint. Soldaten svarte ikke. Den uhyggelige lyden av bombadering i det fjerne fylte stillheten.

"...Not to kill us like.. dogs!", fortsatte han.

"Orders are orders", svarte han endelig.  Et hjemsøkende klikk fra geværet hans fikk meg til å fryse opp.

"Put that gun down cowboy", sa en ukjent stemme. Jeg fortsatte å holde meg i ro. Jeg kunne høre bevegelser bak meg, men jeg nølte med å snu meg.

"Stand down citizen", sa soldaten. Jeg nestemte meg endelig for å snu meg for å se hva som foregikk. Soldaten pekte nå geværet mot en annen mann. Han hadde på seg en politiunifrom og en brun jakke. 30 årene?

"You are no longer in active duty, citizen" fortsatte han.

"I'm not gonna let you kill those boys for no reason!", sa mannen. Jeg sto der nedsnød og vettskremt. Vinden hadde gjekket opp tempoet, og solen hadde nettop gått ned. Det var kaldt og miserabelt. Veldig passende.

"Stand down, now! Thats an order!" sa soldaten. Han presset geværet hardere mot brystet sitt og lente hodet ned foran siktet. Overaskende nok ble politimannen stående stille. Pistolen hans lignet på en vannpistol i forhold til soldatens maskingevær. Politimannen begynte å stirre på meg med kommanderende øyne. Han signaliserte at jeg skulle gjøre noe i mens soldaten var distrahert.

"Oh, I don't think so mister", fortsatte politimannen. Jeg scannet bakken rundt føttene mine.

"That's enough! I'm going to count too three Citizen»,

"One".

"Two".

Vinden blåste opp.

"Thre-". Jernrøret ristet overraskende mye i hendene mine da det traff nakken på den sinte kamuflerte amerikaneren.

"Son of a bitch!". Han slapp det ladde geværet hardt i bakken, og til alles overaskelse gikk det av. Lyden paralyserte meg, og like etter skjærte lyden av enda et skudd igjenom luften. Da jeg kom til var det enda et lik på bakken. Det må være noe feil med meg for jeg følte ikke et hint av redsel i det jeg stirret på den livløse kamuflerte mannen. Politimannen senket pistolen sakte. Det var klart at det var han som hadde begått mordet. Men, var det virkelig mord? Selvforsvar? Han kastet seg ned ved liket og begynte å fikkle med vesten hans.

"Du, ta geværet", sa han og pekte på det snødekte våpenet. Jeg tok tak i geværet med de skjelvene hendene mine. Den var mye tungere en jeg trodde. Det er nok det flere år med voldelig media gjorde med meg. Urealistiske forventninger. Da jeg sto opp i dag hadde jeg aldri kunne ha forestilt meg at jeg kom til å stå midt på gaten med en M4 i armene og en død soldat ved føttene mine. Livet er full av overaskelser.

"Ok, let's go", sa politimannen. Jeg glanset bort på Adrian, og han så like forundret tilbake på meg. Mannen stoppet opp da han skjønte at vi ikke fulgte etter han. Han så på oss med forvirrede øyne. Jeg bare sto der uten å vite hva jeg skulle gjøre.

"Åja.. mitt navn er Samuel", sa han. Han så ned på liket, og blodet under det.

"Je- jeg vet ikke hva dere har sett, men vær så snill å bli med meg".

...

Jeg stolte på han. En fremmed mann som nettop hadde skutt en amerikansk soldat. Det var noe i roligheten av stemmen hans som ga meg.. tillit. Han børstet av seg snøen som hadde lagt seg på skuldrene hans og snudde seg mot broen. Jeg nikket mot Adrian og signaliserte at vi skulle følge etter.