Kjølvannet

Utilsiktet skade

Jeg var ukomfortabel. Adrenalinet lindret vekten av konsekvenser litt, men jeg var redd for hva jeg kansje måtte gjøre om situasjonen skar seg igjen. Jeg hadde sett døden mange ganger i dag, men jeg hadde nettop vandret vekk fra et direkte møte med den. Man vet ikke hvor skjør man kan føle seg før man har fådd hundrevis av skudd kastet mot seg i høy fart.

"Vi er like ved nå", sa Samuel. Noen trakk i skjorta mi. Jeg snudde meg og så Adrian peke på noe. Øynene mine så ikke det han pekte på med en gang, men plutselig så jeg det også. Noe eller noen hadde satt seg fast i mellom to biler. De var to hele kvartaler unna oss, og en del av meg ville ikke risikere å havne i en knipe igjen. Mitt moralske kompass tvang magen min til å si noe.

"Du, Samuel!". Han snudde seg. Jeg pekte mot den strevende stakkaren og sa:

"Se der". Det så ut som om han ikke så den med en gang heller. Han lagde ikke en grimase og sa:

"Jeg tror ikke den der er le-". Han ble avbrutt av den iskalde lyden av en stemme som ba om hjelp. Jeg og Adrian så på han og ventet på svaret. Han løftet håndleddet opp mot skjegget og pustet tungt ut. Pistolen hans var i hånda, og han så ut som en call of duty lignende karakter med vesten på. Man kunne se at han vurderte utfallet tungt. Til slutt viftet han pistolen på en måte som sa: følg meg. Sakte men sikkert smøg vi oss langs bilene for å ta en nærmere titt. Jeg så på mannen som hadde satt bege fotene imellom to stasjonsvogner. Han hadde mørk hud og muskelløs kropp. Oppbygningen hans lignet den som man ser på vakter og sikkerhet utenfor klubber og konserter. Han snudde seg så langt han klarte mot oss.

"Hjelp meg, hjelp!", brølte han. Jeg gjorde det de fleste ville ha gjort når de ser noen i nød. Samuel var kjapp til å finne en løsning på situasjonen. Han knuste ruta på den ene bilen med en stein og trakk opp håndbrekket.

"Du, kom hit og trekk", sa Samuel til Adrian i det han åpnet bakluka. Jeg possisjonerte meg til å ta i mot mannen i tilfelle han ikke kunne gå.

"En.. og to.. og tre!", Samuel og Adrian begynte å trekke. Sakte greide mannen å kile seg ut fra støtfangerne, og han ramlet med armen over skuldra mi. Jeg greide så vist å holde han oppe, men Samuel var kjapp til å hjelpe til med den andre armen. Vi vandret sakte mot gaten vi hadde tatt av fra. Mannen hadde problemer med å holde seg bevvist, men et par veldig motiverende ord fra herr call of duty ga meg styrken til å fortsette.

"Plassen er i biblioteket rundt hjørnet". Selvfølgelig varte ikke fryden lenge, for like etterpå hørte vi lyden av ødelagt pusting og smertefulle stønn igjen. Vi hadde brukt opp det lille forspranget på kannibalene som vi hadde. Samuel ga armen over til Adrian og forsvant fra siktet. Alt jeg hørte var det mekaniske tordenet av skuddveksling. Jeg bare fortsatte å presse på.

"Vi må gå!", ropte han.

"Han er tung!", ropte jeg tilbake.

"Vi må kjappe oss», presterte Samuel. Jeg ga alt jeg kunne, men vi var ikke mye raskere en et skadet dyr. Plutselig følte jeg enda et trekk i skjorta, men denne gangen var det Samuel. Han ga meg geværet.

"Du har spillt hvilket som helst guttespill ever sant?", spurte han. Jeg nikket med et redd utrykk på ansiktet mitt.

"Ta denne, trykk på kanppen over avtrekkeren, og skyt", sa han. Han tok over armen for meg og ropte:

"Give em' hell". Jeg husket på det onkel hadde lært meg fra militæret. Hold kolben litt ut fra skuldra når du har automatvåpen. Jeg pustet inn, trykket inn knappen, og lot helvete regne.

Jeg må innrømme at jeg nesten ikke hadde øynene mine åpne i de korte fem sekundene det tok, men jeg visste at jeg hadde gjort mitt intrykk på kannibalene. Jeg åpnet øynene og så minst ti kropper ligge på bakken. It et øyeblikk trodde jeg at vi hadde vunnet, men så begynte de å kravle igjen. 'Faen' sa jeg inne i meg. Jeg løpte så kjapt jeg kunne mot biblioteket. Samuel og gjengen var allerede halvveis igjennom døra. Jeg tok en siste spurt og døra slengte seg akkurat bak meg. Samuel var ikke den typen som tok pustepauser. Han kalte meg og Adrian over med en gang og fikk oss til å barrikadere inngangen med bokhyller.
«Hjelp han opp trappa», sa han og løp forbi oss. Jeg antok at 'plassen' var der oppe. Et par pinlig vanskelige steg senere og vi var halvveis opp.