you are my muse

"Sikkelsen på sengen"

Linnea's pov.

Tirsdag

Jeg smalt døren da jeg forlot huset og vandret sint nedover på fortauet. Hvorfor måtte pappa dra fra meg her alene med mamma?

jeg sukker stille for meg selv og krysser veien uten å egentlig se om det kommer noen biler. Jeg fortsetter videre nedover veien. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg skulle, eller hvor jeg var. Jeg har nettopp flyttet hit.

Alt jeg vet var at jeg trengte en pause fra mamma's konstante nedverdigende ord. Det kommer stygge ord ut av kjeften hennes hele tiden, hver dag, hvert sekund.

Jeg sukker, og  sparker en stein og ser opp på stjernene.

Skulle virkelig ønske du var her pappa.

Jeg titter det på klokken på telefonen min, klokka er 21.00, det er bekmørkt ute og stjernene og månen lyser opp, det er så vakkert, samtidig så trist. Men jeg elsket det. Natten er den perfekte tiden for å være ute, syntes nå jeg da. Det er mørkt og nesten ingen mennesker ute, akkurat sånn som jeg liker det.

Jeg fant trøst i mørket, fant trøst i å være alene.

#

Jeg har sikkert gått rundt i område i ett par timer nå. Jeg tar opp telefonen og ser at klokka er halv 12, Jeg fortsetter bare å gå inntil jeg hørte et skrik. Jeg skvatt, og et  gisp slapp ut av leppene mine.

hva faen var det for noe?

Jeg går stille bort dit jeg hørte skriker. Bak en butikk, i ett lite smug. Jeg klarer ikke helt å se hva som skjer. Jeg fortsetter å titte og finner ut av at det står 5 svartkledde skikkelser, og en annen ligger på bakken. Hjertet mitt sank av det jeg så. Det ligger en mann på bakken, blod lå sølt utover hele bakken under han. Mannen ligger og gråter.

«Vær så snill ikke gjør det" hører jeg mannen si tryglende. "Vær så snill." Jeg klarer ikke å se vekk. "Hva faen?" Mumler jeg og øynene mine hoppet nesten ut av skallen på meg idet jeg skjønte at jeg sa det høyt. Jeg ser at alle skikkelsene snur seg mot meg, i min retning.

Jeg tror det kanskje er nå jeg burde løpe, sånn veldig fort, sånn typ nå! Løp linnea, løp for faen!

Så det er det jeg gjorde, løpte for harde livet. Usain Bolt i meg kom ut og jeg spurtet hjem, som en desperat liten unge som jagde isbilen.

haha! Ikke idag, satan!

Hjertet mitt sank bare lenger og lenger ned, mens jeg hører føtter løpe raskt bak meg. Men jeg var smart. Jeg løp bak noen få hus, tok tilfeldige svinger, men husket retningen til huset mitt. Jeg hoppet over et gjerde og lyttet mens fotsporene løp forbi. Jeg hadde mye banesport på den gamle skolen min. Ikke det at jeg er en god løper uansett!

Jeg sukker lavt for meg selv, og børster av buksa og genseren min før jeg hoppet tilbake på føttene og kom meg hjem igjen.

Jeg vil ikke hjem til mamma, hun behandler meg som dritt. Men Sannheten er at hun er vakker. Jeg elsket alle sidene hennes, hun har ingen stygg side ved seg selv, utenom personligheten. når pappa døde, begynte hun å legge all skylda på meg, alt var min feil, hele tiden. Så tilslutt så har jeg bare begynte å bry meg mindre og mindre.

Da jeg åpnet døren, sørget jeg for at jeg ikke lagde en eneste lyd, for jeg visste at hun hadde lagt seg. Og jeg er takknemlig for at mamma legger seg tidlig uansett hvilken dag.

Jeg kjapper meg opp trappene og inn på soverommet mitt og låste døren. Skrekkslagen over hva som hadde hendt. Jeg står ved døra mi og lener panna mi på døra og puster hard. Tenker hardt på hva det var som skjedde med mannen som lå på bakken. Hvem var han? Hva har han gjort for å fortjene det?

"Du trodde ikke jeg kunne ta deg igjen?" Jeg skvetter av stemmen og snur meg fort og ser en mørk skikkelse som sitter på sengen min. Han var høy og skuldrene hans var brede. Jeg ser han snur seg og skrur på lampen på nattbordet mitt. Jeg får tatt en nærmere titt på han, armene og halsen er dekket sv tatoveringer, ansikt laget av en gud.

Fy faen å kjekk! Meeen jeg må jo si at hm er på en andreplass, førsteplassen går jo selvfølgelig til Dylan O'brian.

Gutten reiste seg fra sengen min og begynte å gå nærmere meg. Jeg tar et skritt bak før jeg treffer døren, jeg lukker øynene i ett par sekunder og håper på at dette bare en en drøm. Jeg åpner øynene igjen og ser at han står enda nærmere denne gangen, så nærme at jeg kan se rett inn i øynene hans. Herregud så vakre øyne, jeg kunne ha sett på dem resten av livet mitt.

æsj, klisje much? Kjeven hans var perfekt, man kunne nesten ha kuttet seg på den. Okei Linnea, nå må du slutte.

Leppene hans var nesten røde, og han slikket dem før han krysset armene. "Ferdig med å stirre?" spurte han med sin dype sexy stemme, og jeg merker hårene på kroppen reiser seg.

Han er seriøst den hotteste mannen jeg noen gang har sett i hele mitt liv. Og for en stemme!!

Jeg fortsetter å stirrer og nesten drømmer meg bort igjen, frem til jeg merker at han holder en pistol.

Kjære gud, Hvis dette er døden, kan du vær så snill å gjenoppstå meg, så han kan besøke meg? Amen

Han rullet de vakre øynene før han siktet pistolen mot meg. Nå er Jeg faktisk redd, men turte ikke å vise at jeg var redd.

Jeg prøvde å holde maska, jeg vil ikke vise at jeg er redd.

han senket pistolen, og festet den i beltet sitt. jeg pustet litt lettet ut, og jeg kunne nesten ha tørket svetten av panna mi. "Hva kan jeg gjøre for deg?" spurte jeg helt tilfeldig, vet ikke hvorfor, men vi tar sjansen. selvom han holdt en pistol mot huet mitt for under et minutt siden. "Avhengig av hva du så der ute?" spurte han og justerte klokken litt på klokken sin.

"Ikke noe, nada, jeg er egentlig blind skjønner du. Eller jeg mener-faen" Babler jeg i vei. Trekkene hans fortalte meg at han ikke var så gammel som jeg trodde han var. Det så ut som han var på alderen min.

Han drar hånden sin gjennom håret sitt. "Du er ny" sier han, som om ingenting har skjedd, jeg bare nikker og undrer på hvordan han visste det. Dette var tross alt en stor by. "Hvordan vet du det?" spurte jeg, han lente hodet sitt litt bakover og lo.

For en latter, oh my gaaad!

"Du vet ikke hvem jeg er, enda" svarte han, og jeg ser skeptisk på han, og skjønner ikke helt hva han snakker om, jeg ser bare spørrende på han. "Du vil skjønne det snart" han ristet på hodet før han går bort til vinduet mitt, men jeg stopper han. "Dette er rart vet du. bare plutselig sitte på senga til en fremmed jente" sa jeg og lente meg mot døra.

"Hade, Linnea" sa han og bare hoppet rett ut av vinduet mitt. jeg var lamslått. Han forsvant ut i mørket imens jeg står her og skjønner egentlig ikke hva som akkurat skjedde. Hvordan klarte han og bare hoppe ut sånn? Jeg bor i andre etasje, og jeg vet det at det ikke var noe å klatre på for å komme til rommet mitt selv om du hoppet var det ikke annet enn hard gress nedenfor.

og igjen spør jeg, hva faen?

mens jeg rister det av meg, låste jeg vinduet mitt og tok en dusj før jeg la meg i sengen. i morgen er det min første skoledag her i LA, og jeg ærlig talt ikke begeistret. Det å starte på sommeren er en helt annen ting enn å starte midt i skoleåret, og selvfølgelig er det midt i skoleåret.

jeg finner frem telefonen og setter på en film så jeg får rier nervene litt, så jeg også kanskje har en sjans til å sovne.

-------------------------------------------

så dette var mitt første kapittel, vet ikke helt hva dere syntes men...