Uventet sving

Lysene fra taket ble slått uventet på. Alle sto og glante, noen så nærmest forskrekket ut. De hadde ikke forventet det. De tenkte ikke at det var jeg som skulle stå der, i en gul kort kjole, med fjær og små pynt på. Jeg som sto der med selvbruning, som jeg hadde brukt så ufyselig mye tid og penger på. Jeg som stod der med ansikt full av sminke, og hår som veide flere kilo på mitt hode. Ingen, ingen, hadde forventet noe sånt. Jeg kikket på alle menneskene som bare sto der, helt stive som statuer. Jeg prøvde å lete etter ham, hvordan så han på meg? Var han like overrasket som alle andre, eller visste han at jeg kom til å gjøre det? At jeg, selveste jeg skulle finne på noe sånt å gjøre. Den sjenerte meg, som alle trudde var døv og funksjonshemmet. Men nei, alle tokk feil, jeg var aldeles ikke døv, jeg kunne høre og jeg kunne snakke, jeg var akkurat som alle andre. Men visste de det da, mest sannsynlig ikke det, iallfall det var ikke det jeg leste på ansiktene dems.