Trapped

3

Jeg gispet og åpnet øynene brått. Det skarpe lyset blendet meg og jeg følte meg utrolig svimmel.
Da øynene mine tilpasset seg lyset kunne jeg se meg rundt. Jeg var tilbake i hallen og lå i en stol med ledninger på armene.

Jeg så fort ned på brystet mitt hvor Jason hadde skutt meg, men jeg kunne ikke se noen skader. Det hadde ikke vært virkelig. Hva faen var det egentlig som hadde skjedd? Alt var ubehagelig og ukomfortabelt. Å se Adam sånn.. var helt forferdelig.

Lydia og Hanks sto ved meg, mens de tok av ledningene en etter en. Hodet mitt gjorde vondt. Jeg kunne fortsatt huske hva som hadde skjedd. Jason hadde skutt meg og det var som om jeg kunne føle smerten, selv om jeg ikke hadde blitt skutt på ordentlig. 

«Hva skjedde?» spurte jeg. De så på hverandre og så på meg. 

«Du besto ikke testen» sa damen og jeg presset brynene sammen. Hva? 

«hva mener du med det?» spurte jeg og så forvirret på dem. Jeg besto ikke? Hva skjer om jeg ikke består? Jeg prøvde å sette meg opp i stolen, men en forferdelig hodepine gjorde at jeg la meg ned igjen med hånden over pannen.

«Du viser svakhet. Du klarte ikke å gjennomføre testen» fortsatte hun. Hun skrudde av pcen og mannen la en perm ned i en bag. 

"Hva skjer nå da?" spurte jeg. 

"Du drar hjem" sa hun kort. De begynte å pakke sammen sakene sine og mannen begynte å gå mot utgangen. Jeg drar hjem? Jeg reiste meg opp av stolen selv om jeg følte meg svimmel. Hvorfor skjønte jeg ingen ting? På en eller annen måte var jeg veldig skuffet over meg selv. Selv om jeg ikke visste hva det betydde om jeg besto testen, forventet jeg egentlig at jeg skulle klare det. 

Jeg gikk ut mens Lydia holdt døren åpen for meg. 

"Kanskje vi sees igjen" sa hun uten at jeg svarte. Jeg snøftet inni meg. Jeg var sur på de og meg selv. Jeg var for svak?

Liam sto i gangen og ventet på meg. Uten å se på han gikk jeg rett forbi han. Jeg kunne se i sidesynet at han gikk etter meg og til og med det irriterte meg. 

"Jeg skal vel ikke spørre hvordan det gikk?" sa han. Idiot. 

Egentlig ville jeg ikke snakke med noen om dette, men jeg gikk direkte til Andrews rom. Liam forsvant etter litt, uten at jeg ante hvor han hadde gått. Jeg banket på døren til Andrew og han åpnet. 

"Hvordan gikk det?" spurte han spent. Jeg ga han et dødt blikk. Han så forvirret på meg og åpnet døren mer for at jeg kunne komme inn. Jeg sukket og hev meg selv på sengen. "Så det gikk ikke bra?" sa han mens han satt seg ned ved siden av meg.

"Jeg er for svak" sa jeg mens jeg så opp i taket. Han kommenterte ikke det jeg hadde sakt. "Hva slags svar fikk du?" 

"At sinnet mitt er styrken min. Jeg lærer fortere enn alle andre. Jeg kan være sterkere enn andre, om sinnet mitt vil det" sa han og så ned på meg. "Kanskje det er for det beste at du ikke besto den testen"

Jeg så irritert på han og satt meg opp i sengen.

"Jeg må dra hjem i morgen" sa jeg. 

"Da drar vi ut i kveld. Vi må ha det litt gøy siste kvelden" sa han. Det var rart at dette skulle være den siste kvelden. Jeg ville bli igjen. Jeg ville ikke dra fra han nå som jeg nettopp hadde funnet han. Jeg hadde ingen igjen i familien min, han var den eneste.

"Jeg kommer ikke til å få lov av Liam" sa jeg. Han så dumt på meg.

"Er det en ting jeg vet, så er det at han elsker å feste. Du klarer å overtale han" sa han og så lurt på meg. Jeg smilte. Kanskje jeg klarte å overtale han. 

Da jeg hadde tatt på meg noen andre klær, møtte jeg Nate og Oliver i gangen. De hadde ikke sett meg enda og jeg myste bort på de. Det  var noe rart med kjemien deres. Uten å tenke over det gikk jeg bort til de.

"Hvordan gikk det?" sa Nate. 

"Jeg besto ikke" sa jeg

"Det betyr at vi reiser hjem i morgen da.." sa Oliver, "Blir du med?". Han så bort på Nate og han nikket smilende. 

"Jeg må finne Liam" sa jeg og gikk videre. Jeg banket på  døren til rommet hans flere ganger men ingen åpnet. Låsen var åpen. Jeg nølte litt, men bestemte meg til slutt for å bare gå inn.

"Liam?" sa jeg mens jeg så meg rundt om i rommet uten å se han. Jeg hørte vannet fra dusjen i badet, og regnet med at han var der inne. Imens satt jeg meg på stolen som sto foran sengen og ventet. Det tok ikke lang tid før dusjvannet sluttet å renne. 

Han hadde et bilde på nattbordet som jeg studerte. Det var et bilde av han og moren. Han var liten og gikk i en uniform. Jeg undret over at han faktisk hadde blitt oppvokst i denne gjengen. Å bli lært allerede som liten å sloss, kjempe og å være sterk.

Plutselig hørte jeg låsen fra badet gikk opp og jeg sperret opp øyene da han kom ut, helt våt i håret og med et håndkle over hoftene. Han hadde en tatovering på brystet, logoen til The Eagles. 

"Hva faen?" sa han brått og jeg så opp på han med et sjokkert blikk. 

"Ehm hei"sa jeg og smilte til han. Han myste på meg og holdt godt i håndkleet, sikkert redd for at det plutselig skulle falle av. 

"Har du hørt om å banke på?"spurte han mens han åpnet klesskapet og så etter noe å ta på.

"Jeg gjorde det men du åpnet ikke" sa jeg. Han flyttet blikket fra klesskapet til meg. 

"Så da går du rett inn?"sa han spørrende. Jeg svarte med å himle med øynene.

"Dette er min siste kveld her, og jeg lurte på om-"

"Nei"sa han bestemt mens han trakk en t-skjorte over hodet.  Jeg snøftet.

"Jo" svarte jeg tilbake, like bestemt. Han så på meg med et strengt blikk men jeg overså det. Jeg skulle overtale han, og om jeg ikke klarte det, skulle jeg dra uansett. 

"Nei"

"Jo, det blir gøy. Du ser ut som om du ikke har hatt det gøy på flere år. Du trenger det" sa jeg. Han så dumt på meg. "Jeg drar uansett". Jeg reiste meg fra stolen og gikk mot døren. Han stilte seg foran meg og jeg presset han til siden.

Han tok tak i den ene armen min og tok den i et grep som gjorde vondt. Jeg visste at han var sterkere enn meg. Så fikk jeg plutselig en veldig smart ide.

Jeg tok tak i hånklet hans og han så sjokkert på meg.

"Om du ikke lar meg gå så-"

Uten at jeg trengte å si noe mer, slapp han armen min. Jeg smilte fornøyd. Han var nesten litt rød i kinnene. 

Før jeg gikk ut av døren, sa han noe til meg igjen.

"Møter deg ved utgangen klokken 20"