Trapped

1

Hvem var han?

Han klemte meg hardt og jeg forsto ingen ting. Hjernen min prøvde å finne et minne av han men jeg fikk ikke frem noen ting. Jeg ante ikke hvem han var. Han rygget og så på meg.

"Jeg skjønner ikke.." begynte jeg og han lo.

"Jeg er broren din" sa han. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Det han sa kom som ett slag i magen. Et så hardt slag som gjorde at jeg ikke fikk puste. Han så på meg nøye og jeg så inn i de mørke øynene hans. Like mørke som mine. Håret hans var mørkt som mitt.

"H-hva?" stammet jeg frem. Han lo av reaksjonen min. "Hvordan vet du det og ikke jeg? Vet du hvem foreldrene våre er? Hvor mamma er?"

Han svelget.

"Jeg har lett etter deg lenge. Jeg visste at du var sammen med "the demons" og snakket med William i hemmelighet flere ganger for å forsikre meg at det gikk fint med deg. Jeg ville ikke at du skulle ende opp sånn som meg, men nå har det jo skjedd"

Jeg presset brynene sammen og så forvirret rundt meg og så på han. Dette var for mye å ta inn.

"Mamma og pappa var sammen i hemmelighet lenge. Du var bare 2 år da pappa døde, jeg var 5. Du vet sikkert at mamma var med i The Eagles og pappa var med i The demons. På grunn av at de måtte leve egne liv uten hverandre så var jeg med mamma og du med pappa. Derfor var det folk i The demons som passet på deg etter hans død, og mamma fikk ikke ta deg tilbake. Hun gjorde alt. Og en dag forsvant hun. Etter der har jeg levd her"

Jeg åpnet munnen men fikk ikke fram ett eneste ord. Det var ikke dette jeg forventet da jeg hadde fulgt etter han.

«Hvorfor er du her?» Spurte han

«Det er en lang historie» sa jeg smilte. Det var rart. En som hadde vært en helt fremmed var nå plutselig en av mine nærmeste. En av samme blod og arv.

«Kom»sa han og ba meg komme inn på rommet hans. Vi satt oss ned. Han hadde et stort rom, større enn mitt. Det var flere drakter som hang på veggen, sammen med noe som så ut til å være dipolmer. En av draktene som hang på veggen var helt lik som min. Jeg så på drakten han hadde på seg nå, den var svart med mørkegrønne detaljer. Han var sikkert på høyere nivå.

Jeg fortalte han alt som hadde skjedd. Alt fra når guttene brøt seg inn i leiligheten fra da Lenard ville ha meg med de. Og imens jeg fortalte innså jeg hvor mye jeg egentlig hadde vært igjennom.

Og hvor mye jeg savnet Adam.

«Jeg lurer på hvorfor ikke William har snakket med meg" sa han og så på meg med et seriøst blikk.

"Men de andre vet ikke at vi er søsken?" spurte jeg.

"Jeg vet ikke, jeg endret etternavn etter mamma forsvant. Bare for sikkerhets skyld, i tilfelle det var noen ute etter henne"sa han. "Bare folk som har jobbet i the Eagles lenge vet at jeg er sønnen til Maria og James"

Plutselig banket det på døren. Liam kom inn og jeg himlet med øynene.

«Hva gjør du her inne?» spurte han og så på meg og så på Andrew.

«Hva gjør du her inne?»spurte jeg tilbake. Han myste på meg og Andrew fniste av attituden min. Jeg likte ikke Liam. Jeg mislikte han svært sterkt.

«Jeg skal levere noen papirer», «du vet at du snart skal møte opp i hallen?» sa han. Jeg visste ikke hvor den såkalte hallen var engang.

Jeg tror Andrew så jeg var forrvirret fordi han sa han kunne vise meg veien. Jeg nikket og reiste meg opp fra sengen.

«Jeg bør gå tilbake til Nate» sa jeg, «da sees vi»
Jeg gikk ut og prøvde å finne min vei tilbake til Nate og Oliver.

Det var svært her. Hvordan i huleste skulle jeg liksom finne veien rundt her?

«Der er du!» sa plutselig Oliver og Nate som sto ved siden av han. «Du må huske å skifte til testen» Jeg stoppet opp.

«Hvor skal dere?» spurte jeg.

«Jeg tenkte å vise han bassenget ute»sa Oliver og jeg myste på dem. Nate smilte bare til meg og så gikk han sammen med Oliver bortover gangen.

Litt støtte hadde jo vært greit da.

«Prøv å ikke få panikk» sa Andrew til meg da vi sto foran døren til hallen. Jeg presset øyebryna sammen. Panikk? Hvordan test var dette?

«Hvorfor får du ikke lov å si hvordan testen er?» spurte jeg og så på han med et seriøst blikk.

«Du må finne ut av alt selv. Og du kan ikke være forberedt» sa han og trakk på skuldrene. Han hadde sagt tidligere at han hadde vært med på samme test selv. Jeg synes det var urettferdig at han ikke kunne si noen ting. Han kunne ikke engang si om den var brutal eller ikke.

«Lykke til» sa han og så ned på meg. Jeg smilte til han og fikk ikke tid til å si takk før døren plutselig åpnet seg og jeg ble møtt av to sett øyne. En eldre dame og en mann.

«Malia?»spurte damen og så ned på et skjema.

«Ja»sa jeg. Mannen nikket til damen og gjorde tegn om at jeg skulle komme inn. Jeg ga Andrew et siste blikk før jeg la foten over dørlisten.

Da jeg var inne så jeg rundt meg med store øyne.

Jeg måpte.

Hva i huleste faenskap

Rommet var gigantisk og så ut som en gymsal bare firedoblet størrelse. Og i denne store hallen var det bare en liten glassboks med en dør. Den var på størrelse med mitt gamle soverom. Som btw var veldig lite. Nesten som et kott.

Jeg så på mannen og damen.

«Jeg er Lydia og dette er Hanks» sa hun uten noen følelser i ansiktet.Jeg så bekymret på dem, litt redd for hva som skulle skje videre. Hva søren liksom? Hvorfor hadde jeg takket ja til dette? Hva skjer om jeg ikke består testen? Og hva kommer til å skje om jeg består den?

«Har du noen gang hatt italiensk på skolen?» spurte hun.

«Nei» sa jeg og hun så på mannen og skrev noe ned på arket.

«Så du har ikke lært deg språket?» Spurte hun og myste på meg. Hun hadde briller som var langt nede på nesen, jeg var nesten litt beskymret for at de skulle falle av.

«Nei» sa jeg igjen. Hun skrev noe ned igjen.

«Er du klar?» spurte hun

«Nei» sa jeg fort. De så rart på meg, «jeg har jo ikke en anelse over hva som kommer til å skje. Jeg kommer aldri til å være klar» sa jeg og svelget.

«Vi starter nå»