The White Wolf

Fiolett

Jeg var nettopp kommet inn på skolegården. Jeg kikket diskré rundt meg for å se om jeg kunne få øye på noen av vennene mine. Ingen å se. Det lød et sukk fra leppene mine. Den kalde frosten hadde dratt seg ned i lungene mine og fikk meg til å fryse innvendig. Jeg kastet bagen på ryggen og satte av sted til nærmeste krakk. Da jeg satte meg ned rett utenfor inngangen til skolen kjente jeg den igjen med en gang. Den latteren var umulig og glemme. Derek. Selv om han ikke gikk på skolen så var han allikevel innom noen ganger, noe jeg bare var glad for. Hurtig reiste jeg meg opp igjen, og gikk i samme retning latteren kom fra. Det tok meg bare et millisekund og å få øye på Derek. Han stod lent mot det ene treet og smilte bredt, noe som gjorde meg varm innvendig. Til høyre for ham sto Scott, etterfulgt av Stiles. Disse tre guttene hadde tatt meg imot med åpne armer helt siden jeg kom hit for første gang, og allerede da visste jeg at jeg alltid kom til å ha dem ved min side. Jeg vinket i deres retning, og Stiles fikk med ett øye på meg og stormet mot meg. Han omfavnet meg med en diger klem, og sa seg frivillig til å bære bagen min. Da vi hadde kommet bort til de andre oppdaget jeg at de var midt i en ganske alvorlig diskusjon, som Derek tydeligvis bare lo av. Selvfølgelig visste jeg at de ikke var som alle andre her omkring. De var tross alt varulver. Bortsett fra Stiles og meg da. De var ikke de eneste, men de var allikevel de eneste ikke-menneskene jeg hadde et forhold til. Scott startet diskusjonen helt fra starten av igjen, slik at jeg skulle klare å henge med, noe som fikk Derek til å grynte. Vi så på hverandre, Derek og jeg. Det var ett eller annet med øynene hans som satte kroppen min i brann. Han tok noen steg nærmere meg og glimtet med øyet, kun for å heve flammene litt ekstra i meg. Dust, tenkte jeg. Det ringte inn, og før vi gikk hvert til vårt hadde jeg rukket å melde meg på noe jeg ikke helt visste hva var ennå. Alt jeg visste var at det kunne være farlig.

Omsider ringte det ut, og jeg kunne ikke være mer lettet. Jeg hadde lidd meg gjennom en tre-timers matteprøve som jeg ikke engang hadde sett komme. Jeg la bøkene igjen i skapet og lukket igjen. Jeg hoppet til og slo Derek svakt i magen. «Au?» Jeg rødmet. «Unnskyld meg, men hadde ikke du sneket deg innpå meg sånn så hadde du kanskje fått en litt varmere velkomst» og idet jeg var ferdig med setningen hørte jeg en myk latter. Derek tok hånden min og veiledet meg til et ledig klasserom. Han lukket døren og snudde seg mot meg. Jeg skulle til å spørre om all denne planleggingen han og Scott drev på med, men før jeg rakk og åpne munnen stod vi tett inntil hverandre, uten noe luftrom mellom oss. Han løftet meg opp og tvang meg til å knytte bena rundt livet hans. Sakte gikk han bort til en av pultene, og slapp meg forsiktig ned på den. Han ga meg et ømt kyss på leppene og strøk litt av håret mitt bak øret. Jeg kysset ham tilbake. «Så, skal du ikke spørre hva som foregår?» Han smilte. «Jeg fikk jo aldri sjansen» sa jeg frekt og bet han i leppen. Vi så på hverandre og smilte i noen sekunder, og plutselig ble ansiktet hans mer stramt og alvorlig. «Scott vil ha deg med til fabrikklageret et par kilometer utenfor Beacon Hills. Det er ubudne gjester i området, og vi skal gjøre det klart for dem at de ikke er velkomne» Jeg så ned i bakken og vurderte saken før jeg rettet blikket opp mot Derek igjen. «Jeg har jo aldri vært med før, men allikevel vet jeg hvor farlig det kan være» Og nå innså jeg hvorfor Derek syntes at hele opplegget bare var tragisk. Han ville ikke ha meg med. Han visste at dette ikke var noe for meg. «Jeg har forsøkt og si til Scott at du kanskje ikke er klar for alt dette ennå, men han har allikevel et poeng. Du burde være med denne gangen, for plutselig kan det komme enda verre ting» Jeg sukket. Han hadde et poeng. Hvis jeg aldri ble med dem kunne jeg aldri forsøke å hjelpe når det faktisk oppstod ordentlige trusler. Jeg skjøv meg ned fra pulten og dultet borti Derek idet jeg gikk forbi ham. «Jeg blir med» sa jeg bestemt. Derek rynket pannen og så bekymret ut. «Jeg klarer å ta vare på meg selv» sa jeg irritert. Et skjevt smil dukket frem hos Derek, og han gikk mot meg. «Det vet jeg du klarer» Han ga meg ett lett kyss på pannen og lukket opp døren ut til gangen. Jeg gikk ut med lette, men bestemte steg og stoppet opp midt i gangen. Derek hadde allerede snudd seg med ryggen til å gikk i motsatt retning av meg. Idet jeg snudde meg for å gå styrtet jeg inn i armene på Aiden. Jeg mistet balansen, men Aiden tok to faste grep om skuldrene mine og fikk meg tilbake til fatningen. «Åh, beklager» unnskyldte jeg meg. Han ristet lett på hodet og sa at det var helt i orden. Vi smilte til hverandre og gikk videre. Han den ene veien, jeg den andre.

Jeg stod ved bussplassen og så på en slåsskamp mellom to førsteklassinger. I starten oppfattet jeg det bare som lek, men da jeg så at han ene gutten holdt seg for munnen med blodet silende ned følte jeg for å steppe inn. Jeg dyttet den ene gutten til side og ba ham stikke av. Da jeg hadde sørget for at han ikke skulle være til mer bry, rettet jeg oppmerksomheten min mot den sårede. «Går det bra med deg?» sa jeg nervøst. Han nikket sakte, og sendte meg et lett smil. Jeg hjalp ham opp på bena og strakte ut sekken til ham. "Vær litt mer forsiktige neste gang" blunket jeg. Jeg hadde gått et stykke vekk fra bussene og satt sammen med Lydia. Hun snakket ut om gårsdagens fest og hvor fantastisk lykkelig hun var for å endelig ha møtt Jackson igjen. Jeg var virkelig glad på hennes vegne, for jeg hadde blitt fortalt mange historier om hva som hadde hendt med ham. Med ett sperret Lydia øynene opp, og jeg skjønte at hun hadde sanset noe. «Hva er i veien?» Hun ba meg være stille, og jeg merket at hun lyttet oppmerksomt etter noe jeg aldri ville få høre. «Guttene ved bussen» Først skjønte jeg ikke hvem hun mente, men så fikk jeg øye på han jeg nettopp hadde hjulpet for litt over en halvtime siden. Av en eller annen grunn kunne jeg føle at noe mørkt hadde lagt seg over meg, men jeg ante ikke hva det var. Jeg reiste meg fort opp og småløp tilbake til bussene. Gutten jeg hadde hjulpet tidligere stod nå med ryggen vendt mot meg, med hodet rettet ned mot bakken. Han nynnet på en skremmende melodi, og jeg endte opp med å stå og betrakte ham. «Det var… Victoria» Med en gang han sa navnet mitt kjente jeg frysningene oppover ryggen. Flere førsteklassinger samlet seg i en sirkel rundt ham for å høre bedre. «Det var Victoria!» Med ett startet alle og hive seg løs på meg, og jeg var ikke stand til å fatte hva som nettopp hadde skjedd. Alt jeg følte var et boblende sinne som bruset opp i meg, og jeg visste ikke om jeg var i stand til å kontrollere det. Jeg knep sammen øynene i et forsøk på å fokusere på noe annet enn det som foregikk rundt meg, uten hell. Øynene mine gled automatisk opp, og jeg følte meg med ett som en annen. Jeg kastet armen min mot de yngre menneskene og slo dem med all min kraft. «Hold opp!» skrek jeg, og jeg kunne høre stemmen min gi gjenklang rundt hele området. Da jeg straks kom til meg selv så jeg at t-skjorten på den ene gutten var revet i remser, og blod fosset ned fra fire store kutt fra magen. Jeg fikk panikk, snudde meg og løp vekk i tårer. Jeg hadde virkelig ingen anelse av hva jeg nettopp hadde opplevd. Lenger borte stod det en mansskikkelse. Derek. Han hadde fått med seg alt.

Da jeg endelig hadde kommet meg hjem, sørget jeg for å låse alle dørene. Jeg hadde virkelig lyst til å tilbringe litt tid alene etter det som nettopp hadde skjedd. Jeg presset ansiktet mitt ned i sengen og skrek alt jeg kunne mens jeg sparket med bena. «Dette er ikke sant!» Etter en times tid med tårer og frustrasjon satte jeg meg på sengekanten og tok frem telefonen. «Scott, jeg må snakke med deg. Nå» Jeg trykket på send, og håpet på svar så fort som mulig. Og ganske riktig, bare minutter senere banket det på døren.

Jeg hadde fortalt Scott absolutt alt, og nå satt han med armene lent på lårene og stirret i veggen. Jeg var redd for at han ikke kom til å si noe, men akkurat da snudde han seg rundt og så på meg. «Nå vet vi i hvert fall at du ikke er menneskelig, Victoria» Jeg så ned i gulvet, som om jeg skammet meg. Han trakk meg nærmere, og nå satt vi rett overfor hverandre. «Jeg kan da ikke være en varulv slik som dere, eller?» Han grublet. «Det er vanskelig å si med sikkerhet ennå. Vi har jo ikke sett noe til dette før i dag» Det ble stille i noen minutter, og plutselig braste døren til soverommet mitt opp. Derek. Han stod midt i rommet med armene krysset, ganske alvorlig. «Jeg så øynene dine, Victoria» Og nå innså jeg at det var han som hadde stått og sett på hendelsen et stykke unna tidligere. «Hva var så spesielt med øynene mine?» Han nølte før han skulle til å snakke. «De var fiolette» sa han mens han satte seg ned ved siden av meg. «Hva du enn er, så er du ikke en varulv. I hvert fall ikke av samme type som oss»