The White Wolf

En kveld med Stiles

Jeg hadde avtalt å møte Stiles igjen senere på kvelden, men i mellomtiden tok jeg meg tid til å gjøre mine egne research. Jeg hadde funnet en nettside laget av spesielt engasjerte som enten var fascinert av, eller studerte umenneskelige skapninger. Der var det skrevet opp en lang liste med ulike vesener som visstnok skulle eksistere den dag i dag. På siden av navnene deres stod det med liten skrift hvor mange av skapningen de antar at er i live. Jeg scrollet nedover siden for å se om det kom opp noe som handlet om hvite varulver. Uten hell. Jeg lente meg bakover i stolen og strakk armene opp i luften mens jeg ga fra meg et svakt  stønn. Jeg kunne virkelig ikke fatte hvor Stiles hadde fått all informasjonen sin fra. Jeg dro hånden gjennom håret mitt, lente meg nok en gang over datamaskinen og lette videre.

Etter tre timer med desperat og nysgjerrig leting lyste jeg usikkert opp, for jeg hadde lest så mye at jeg ikke kunne se ordenen ordentlig fremfor meg. "Den utrydningstruede hvite ulven" Jeg klikket inn på siden og et dokument på flere sider lastet seg opp. Jeg strammet kjeven og satte i gang med å lese. 

Jeg hadde ikke rukket og lese ferdig hele dokumentet før telefonen min lagde lyd. Jeg så ned på skjermen og leste meldingen til Stiles. "Er du klar for en kveld med lite søvn?" Munnviken min rykket og jeg lo lavt. Han måtte alltid si noe idiotisk. Jeg printet ut alle sidene og antok at jeg rakk og ta en rask dusj før alle sidene var ute. Jeg reiste meg og så ut av vinduet. Solnedgangen forførte meg med sine elegante og varme farger, og jeg kunne ønske jeg bare kunne la meg rive med. Jeg gikk etter noen minutter inn på badet og skrudde på kranen. Jeg studerte meg selv i speilet. Det var så mange tanker som stormet til meg og jeg visste ikke engang hvor det hele startet. Jeg kjente ikke lenger igjen meg selv, for jeg visste ikke lenger hvem, eller rettere sagt hva jeg var. Etter noen intense minutter med mitt eget speilbildet hoppet jeg i dusjen. Tankene forsvant ikke der heller. Om og om igjen sirkulerte det hundrevis av tanker og bekymringer opp i hodet på meg. Fullmånen var om to dager, og jeg visste ikke engang om jeg kom til å bli påvirket av den eller ikke. Hvis en hvit ulv tilhører naturen, vil ikke det automatisk si at fullmånen er en del av det? Eller er den hvite ulven så ren og naturlig at den er helt annerledes enn de vanlige varulvene? Hvis dette i så fall har ligget i meg hele tiden, vil ikke det si at familien min har det samme? Jeg fikk shampoo i øyet og kom med ett tilbake til virkeligheten. Jeg knep sammen øynene og skrubbet håret. 

Jeg rakk så vidt å banke på døren før Stiles røsket opp døren og dro meg inn. "Jeg har funnet mer informasjon, og mye ser ut til å stemme" Jeg må ha sett ut som et digert spørsmålstegn, for Stiles hadde lagt hodet på skakke med lattermilde øyne. Vi satte oss på sengen hans og han kastet nok en liten bunke med papirer i fanget på meg. "Så, i følge det jeg har funnet så blir du ikke påvirket av fullmånen, men av naturen i sin helhet" Jeg så spørrende på han nok en gang, og han fortsatte. "Det vil si at naturen bokstavelig talt kaller på deg. Du har en dragning dit. Mer spesifikt så vil du ha en dragning til ett bestemt sted som betyr noe for deg" Stiles så at jeg nikket usikkert mens jeg så ned på arkene. "Vil det da bety at jeg ikke forvandles uten at jeg selv ønsker det?" Han bet seg i leppen og nølte. "Akkurat det er jeg ikke helt sikker på ennå. Jeg fant en forumside der flere hadde skrevet forskjellige ting. Noen mener visstnok at du må følge den naturlige dragningen din og bli i ett med det stedet før du kan kalle deg fullkommen, mens andre mener at du må aktivere det selv på en eller annen måte" Jeg leste gjennom noe av det han hadde funnet, mens han leste dokumentene mine. Etter noen minutter satte jeg blikket i ham og han løftet hodet opp fra papirene og ventet på hva jeg hadde å si. "Hvis jeg faktisk må aktivere transformeringen selv, så har jeg funnet en side som faktisk låter veldig troende" Han lente hodet i håndflaten og ventet på resten. Jeg kunne ikke annet enn så smile av hvor latterlig mye han liknet på et barn som ventet på godteri. "Jeg leste meg frem til at denne typen ulv baserer seg veldig mye på følelseslivet, noe som ser ut til å stemme hvis øynene mine lyste fiolett av hendelsen ved bussene her om dagen" Stiles åpnet munnen og stakk en finger i været. Slik ble han stående i flere minutter, og hvis jeg snakket til han ba han meg være stille. Han reiste seg brått og løp bort til en hylle. Han fant frem telefonen sin og jeg kunne se fingrene hans taste så fort som bare mulig. Han gikk med rolige skritt tilbake til meg igjen med et tilfredsstilt smil om munnen. "Hva i all verden er det du driver med?" spurte jeg mens jeg klødde meg i hodet for å poengtere hvor forvirret jeg var. "Nå skjønner du, nå har jeg satt i gang forsøk én. Jeg glante på ham, og denne gangen var det min tur til å åpne munnen uten å si noe. "At det var?" Stiles smilte lurt og foldet hendene sine sammen. "Vent å se" Han gikk ut av rommet uten å si noe. "Kommer du eller, trege ulv!" Jeg reiste meg og stelte meg i åpningen ved døra. "Hva skjer?" Han hadde nettopp tatt på skoene og lente seg opp igjen. "Nå skal vi møte kjæresten din" Han gikk ut døra og forsvant ut av huset. Jeg stod igjen og kjente hodet kverne sakte for å forstå hva meningen bak var. Hurtig løp jeg ned til gangen og stormet ut av døra for å ta igjen Stiles. Best for han at vet hva han driver med. 

_______________________________________________

Jeg hadde sittet på gulvet i leiligheten til Derek i snart en halvtime, mens Stiles hadde vandret frem og tilbake så mange ganger at en nesten skulle tro han hadde laget en sti med sine egne fotspor. Jeg kunne høre skritt utenfor, og like etter åpnet døren seg. Derek sto i døren og lente seg inntil den ene kanten med et uvanlig uttrykk. Jeg kunne se hele kroppen hans være i fullspenn. Stiles tok armene i været og lagde en lyd av lettelse og dramatiserte det hele ved å etterlikne en kontrollerende mor. "Akk, og endelig var han kommet helskinnet hjem" sa han med en lys stemme og trippet lett i retning av Derek. Derek så gjennom ham og hadde satt alt fokus på meg. Jeg reiste meg sakte opp og gikk til midten av rommet og møtte kjæresten min halvveis. Han tok et grep om livet mitt og trakk meg inntil seg. Jeg kunne kjenne pusten hans mot skulderen min og det lange åndedraget han tok, som om han var nervøs. Han trakk seg unna og så meg inn i øynene før han sa noe. "Jeg er ikke helt sikker på hva dere" han kremtet "ehm, Stiles sin plan er, men av det jeg fikk av informasjon så kan følelser trigge deg?" Jeg nikket svakt og så unnskyldende på han, som om jeg var forbannet av en eller annen styggedom. Han så ned i gulvet og jeg kunne nesten høre ham tenke. Stiles stod noen meter fra oss og lente seg på tærne, stolt over at han hadde funnet ut av dette. "Så hvis dere vil finne ut om teorien stemmer burde vi vel sette i gang så fort som mulig, eller hva folkens?" Både Derek og jeg snudde oss mot Stiles og sendte ham et oppgitt uttrykk. Det kunne nesten virke som at dette var et slags eksperiment for ham. Jeg sukket og satte meg på gulvet med bena i kryss. "Sett i gang, forklar Derek alt" Stiles lyste opp og jeg kunne se at han satte seg inn i fortellerrollen sin. 

Derek dro hånden gjennom håret sitt, og jeg kunne se det slitne uttrykket han hadde fått etter all skravlingen til Stiles. Derek hadde trengt en hel time til å fordøye det hele, og i løpet av den tiden hadde Stiles sovnet. Når jeg tenke etter så var det kanskje like så greit, for jeg kunne kjenne dunkingen i hodet mitt. Jeg la meg ned i sengen og plasserte en pute over hodet. Jeg kunne kjenne at sengen sank lenger ned idet Derek satte seg ned like ved siden av. Han fjernet puten og kysset meg lett på kinnet. "Dette kommer til å gå bra, Victoria" han gjorde et forsøk i å presse frem et smil, men det så mer smertefullt ut enn behagelig. Jeg snudde meg på siden og så Derek dypt inn i øynene, som om jeg prøvde og grave meg frem til hva han egentlig følte. Egentlig visste jeg det jo. Jeg var fullstendig klar over at Derek egentlig ikke ville ha meg involvert i hele varulv-greia, men jeg kunne faktisk ikke noe for det lenger. Jeg hadde hatt det liggende i meg hele livet, det hadde aldri bare kommet til overflaten før nå. Jeg la den ene armen min over magen til Derek og gravde hodet mitt inn i brystkassen hans. Lyden av det hamrende hjerte hans var alltid så overraskende beroligende. Han pjusket med håret mitt og kysset meg flere ganger på pannen mens han sukket tungt. "Jeg vet at du er negativ til dette her, men prøv å se det positive i det... for min skyld" Han så skeptisk på meg, og jeg kunne se det typiske åh-jeg-er-så-oppgitt-smilet hans. "Hvis vi faktisk får til dette så kan jeg jo være med dere uten problemer" jeg sendte ham et oppmuntrende smil i håp om å få et tilbake. "Du vil altså være en del av all denne dritten? Er du klar over hvor mye forferdelige ting som skjer der ute?" Stemmen hans ble dypere og mer alvorlig, som om han hintet til at han var redd for at jeg kunne komme utfor en skade. Jeg dyttet til han og lente meg over ham. "Slapp av Derek, du må lære å ikke ta alle sorgene på forskudd" Jeg kysset ham på munnen og lente hodet mitt mot pannen hans. For en gangs skyld så lagde leppene hans noe som utrolig nok så ut som et virkelig smil. Han lente seg over meg slik at jeg endte opp med å ligge på ryggen. "Vi får nå se på det" hvisket han lavt før han kysset meg ømt, og bare sekundene etter utviklet det seg til noe mer røffere. Derek tok av meg t-skjorten og starte å kysse meg ertende nedover magen. Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket, for akkurat nå hadde jeg klart og sperre vekk alle bekymringer. Det fikk vente til i morgen.