The White Wolf

Hvit som sne

Jeg skrudde opp volumet på musikken. Jeg hadde våknet tidlig og bestemt meg for å ta en joggetur. Jeg kjente pulsen dunke i hele kroppen mens jeg pustet inn den milde luften. Solen skinte, og jeg følte at denne dagen kom til å bli et par hakk bedre enn gårsdagen. Dagen i går hadde allikevel satt et stort støkk i meg. Jeg hadde ikke tenkt på annet siden. «Hva er jeg?» var en tanke som streifet meg oftere enn noen gang før. Jeg rundet av et hjørne og gikk inntil skogkanten da jeg kjente det vibrere i jakkelommen. «Møt meg ved politistasjonen. Stiles» Jeg smilte og ristet svakt på hodet. Stiles hadde engasjert seg fryktelig da jeg ringte ham i går kveld for å beklage at han nå var den eneste menneskelige igjen av oss. Han var så ivrig etter å finne ut hva jeg var at jeg nesten hadde overlatt det hele til han.

Tjue minutter senere stod jeg utenfor politistasjonen. Jeg bøyde meg ned og gispet etter luft etter den harde løpingen. Jeg så faren til Stiles stå ved inngangen og vinke til meg, og jeg smilte og vinket tilbake. Etter noen dype åndedrag startet jeg å gå mot ham. Stilinski tok meg imot og viste vei til kontoret. Stiles satt og snurret på kontorstolen, og det tok han fem sekunder før han la merke til at jeg stod noen meter unna. «Vic, hei! Det gikk helt rundt for meg, så jeg la ikke merke til at du kom» han gliste uskyldig. Jeg fant en stol i et hjørnet, dro den bort til Stiles og satte meg ned ved siden av ham. «Så, har du funnet noe?» Han rakte meg en hel bunke med ark. «Dette er hva jeg har funnet ut så langt» sa han stolt. Jeg kunne virkelig ikke tro at han orket å gjøre dette for meg. Det virket som han hadde nok å holde på med fra før av. Jeg leste raskt igjennom de første sidene og la bunken litt til side, for jeg visste at Stiles kom til å oppsummere det viktigste for meg. «Okey, først- det finnes varulver med fiolette øyne, men!» sa han og for å bygge opp spenningen. «Men?» Jeg sendte han et smånervøst blikk, noe som fikk han til å fortsette. «Men det finnes veldig få av dem. Faktisk, så få at det ikke står så mye informasjon om dem. Fra det jeg leste meg frem til er varulver med fiolette øyne svært unike, og de har krefter som er dobbelt så kraftige som fem alfaer til sammen» Jeg måpte. Jeg kunne umulig ha kreftene til fem alfaer i kroppen. Jeg visste allerede hva en hel flokk med alfaer er i stand til, men hvis du samler alle de kreftene og putter dem i én person. «Og nøyaktig hvorfor er de så kraftfulle?» Stiles virket usikker, så han bladde gjennom bunken med papirer for å se om han kunne finne svaret. «Det står her at de er i ett med naturen, og grunnen til at de er hvite i pelsen er fordi de er så rene. De klarer seg uten en flokk» Jeg var ikke engang klar over at de var hvite, samtidig ble jeg mer og mer i tvil på om dette faktisk kunne være sant. Det er jo ikke sikkert jeg er en varulv engang. Det kan like godt hende at jeg er en banshee, som Lydia. Jeg var så oppslukt i mine egne, skeptiske tanker at jeg ikke merket at Stiles knipset med fingrene rett foran ansiktet mitt. Jeg skjøv hånden hans til side og rettet meg mot han. «Vi må finne ut om dette stemmer eller ikke» sa jeg med redsel i stemmen. Jeg kunne se i blikket til Stiles at han allerede var i gang med planen, men det virket ikke som han hadde noen særlig god ide han heller. Han reiste seg opp, gikk en runde rundt bordet og stelte seg ved døren ut fra kontoret. «Siden du først la merke til dette i går kan det hende du nå utvikler deg. Som vil si at du kanskje blir påvirket av fullmånen, som er om to dager for å være nøyaktig» Han klødde seg i hodet. «Men jeg kan jo aldri huske å ha blitt bitt, så hvordan kan jeg da være en varulv?» Dette spørsmålet fikk han bare til å tenke enda mer. «En hvit ulv er kontrollert av naturen... kanskje, kanskje du ikke behøver å ha blitt bitt? Kanskje dette har vært inni deg hele livet, men aldri blitt trigget før nå?» Han hadde et ganske godt poeng. «Og hvis en hvit ulv er kontrollert av naturen, da er det jo ikke sikkert at jeg blir påvirket av fullmånen?» Stiles pekte på meg og blunket. «Nøyaktig! Det er nettopp derfor vi må teste deg» Jeg hadde virkelig ingen ide om hva han mente med ordet «teste», og jeg var ikke helt sikker på om jeg likte det eller ikke.