Noveller

Rødt regn

Rødt regn

Det var som om hele verden stoppet opp. Hvorfor hadde de løyet for meg i alle disse årene? Jeg kunne ikke tro det. Paret så knust ut. Tårene rant i strie strømmer nedover damens kinn, og mannens munn åpnet og lukket seg uten at det kom en eneste lyd. Han så ut som en gispende fisk på land. Hadde det vært en annen setting, en annen situasjon ville jeg ha begynt å le av hvor dum han så ut. Men det var det ikke. Det var ingen som lo, ingen som smilte og det eneste som brøt stillheten var damens lavmælte hulk. Jeg orket ikke mer. Kroppen skalv, jeg måtte ut. Ut. Ut. I gangen begynte jeg famlende å ta på meg skoene mine. Det var vanskelig å se. Øynene kjentes rare, nesten uttørkede, ikke en eneste tåre hadde trillet ut av dem hele kvelden. Prikker danset rundt i luften og hodet snurret.

"Vent! Hvor skal du?" Kom det halvkvalt fra dørkarmen. Jeg svarte ikke, bare ignorerte den utstrakte hånden og den hjelpeløse minen til damen i døra. Jeg måtte ut av dette huset. Døra slamret igjen og tok med seg det hamrende hjertet mitt og alle de fortumlede tankene.

Den friske natteluften virket med en gang beroligende, og jeg kunne endelig puste igjen. Det var begynt å bli kveld, luften var kjølig og om noen timer ville stjernene komme opp. Umerkelig begynte føttene mine å bevege seg bortover veien. Raskere og raskere. Det knuste hjertet mitt hamret i brystet. Hardere og hardere. Var jeg ikke bra nok for dem? Husene ble til skog og skogen til åker. Var jeg en ulykke? En feil? Jeg beveget meg innover mot byen igjen. Hvorfor hadde de støtt meg fra seg? Gatene ble mørkere og trangere. Hva galt kunne jeg ha gjort? Jeg kjente øyelokkene bli tyngre. Vinden kjærtegnet kinnet mitt og bruste rundt ørene mine. Hvorfor? Hvorfor hadde de holdt det hemmelig? Øynene lukket seg. Hadde de noen gang snakket sant eller var alt en løgn? Jeg kjente beina svikte under meg og ryggen gled langs en husvegg. Hodet mitt traff bakken og verden ble svart.

En jente løp jaget rundt i skogen. Håret hennes var svart som ibenholt, leppene røde som blod og huden hvit som snø.

Scenen skiftet og en jente satt foran peisen. Det en gang lyset håret hennes var uvasket, hendene var svarte av sot og aske. I fanget skjulte hun en glassko.

Scenen skiftet igjen, denne gangen satt det en gutt under en trapp. Ryggen hans verket, og det samme gjorde arret i pannen. Han tok av seg brillene og reiste seg opp, men slo hodet i det lave taket på kottet.

Mamma. Pappa.

Jeg prøvde å åpne øynene, men det gikk ikke. Det var som om de var limt fast. En skygge beveget seg foran meg. En pil av smerte skar gjennom halsen min. Jeg ville stoppe den, men klarte ikke å røre meg. Verden eksploderte i hvitt, så lyst at jeg ble blendet og ikke kunne se. En metallisk lukt spredte seg i luften og noe falt i bakken med et dypt klang. Rødt regn begynte å dryppe, lett og varmt. Verden var en flyktig dis. Uklar og gjennomsiktig. Så-

Flere timer senere var det eneste som kunne høres ulende sirener, stille gråt og lyden av en kran som ikke var ordentlig lukket.