Noveller

Can't seem to let you go

(Tittelen er engelsk, men novellen er skrevet på norsk)

Can't seem to let you go

«Hva!» ropte hun. «Du kan ikke mene det?»

Hun følte seg svimmel. Helt siden 1. klasse hadde det vært en tradisjon at de møttes på kafeen rett etter skolen siste dag, helt fram til nå. Hun kjente at tårene presset på, og skyndte seg å avslutte telefonsamtalen. Kafeen begynte sakte å bli tømt for folk. Det var sent og folk hadde tenkt seg hjemover for å spise middag, men selv ble hun sittende. Snart begynte også mørket å senke seg, og en kald vind blåste gjennom kafelokalet.

I know you've done me wrong...

Hun kunne ikke tro at for bare noen måneder siden hadde de sittet her, begge to. De hadde ledd av et eller annet, men hun kunne ikke huske hva, ikke lenger. De siste tolv årene hadde dette rommet vært som et hjem for dem, et felles møtepunkt. Nå føltes det bare trist og kaldt. Tomt. Hun tenkte tilbake, tenkte på den dagen der alt hadde gått galt.

...but I can't live without you.

Det hadde startet med at den bakre veggen på kafeen hadde rast sammen og ødelagt kroken der de alltid pleide å sitte og smugtitte på alle som gikk forbi. Ledd av dem og funnet på historier om dem. Så hadde Cassidy kommet. Feid inn i livene deres med sitt skinnende blanke hår og pene smil. Som et lyn hadde hun ødelagt tretten år med vennskap, selv om det kunne diskuteres hvor vidt dette siste året kunne regnes. I begynnelsen virket han normal, men så hadde han forandret seg. Sakte men sikkert hadde han blitt mer ufokusert, distre. Hun burde ha skjønt at noe var galt. Men nå, var det for sent.

I know you've done me wrong...

Hun kunne se månen skinne gjennom de skitne vinduene i kafeen. Den var rund, rund som en babys ansikt, og så ut til å trille på horisonten. Den ville ha smilt til henne, bade verdenen hennes i lys, men i stedet var nesten som om den hvert øyeblikk kunne vippe over kanten og forsvinne for alltid. Trille ned i et bunnløst hull. Hun kunne se stjernene blinket på den, prøve å trekke den opp til seg og inn i sikkerhet på den veldige himmelen, men den ble værende. Det var for sent å redde den nå. Og hun visste at de snart ville måtte gi opp.

...but I need the light you give me.

Etter at veggen hadde blitt ødelagt, var kafeen blitt stengt i flere uker. Det var kanskje det som hadde gjort at de begynte å flyte fra hverandre. Kafeen var stedet der de hadde møttes, stedet som holdt dem sammen. Hun hadde trodd at alt ville bli bra igjen. At alt ville gå tilbake til det normale. Det gjorde det ikke, og nå... nå var hun mer alene enn hun hadde vært noen gang før.

I can't seem to shake the feelings...

Sakte reiste hun seg, mens støvet spant opp rundt henne og danset i det kalde månelyset. Vanligvis ville hun ha sagt at de så ut som små sølvstjerner, men i dag fikk hun seg ikke til å se noe mer enn et skittent rom. Kafeen støvet ned, ble begrodd av spindelvev og matrester. Den var ikke lenger det lysfylte stedet det hadde vært før, det stedet som hadde dratt henne inn med musikk og god mat, latter og smil. Nå var det bare tomt. Og fullt av støv.

...you planted in my heart.

Rommet spant, stjernene danset og støvet virvlet rundt. Hun følte seg kvalm. Det dunket i hodet, hjertet, magen. Et øyeblikk måtte hun støtte seg til bordet, bare et øyeblikk for å gjenvinne balansen, trodde hun, men snart fant hun hendene sine klamret fast til bordkanten. Pusten kom i gisp og hjertet dunket hardere og hardere i brystet. Det hamret og slo, dunket like raskt som kolibrivinger. Etter en stund roet hun seg ned, men tårene fortsatte å rulle store og tunge nedover ansiktet hennes, og uten å tenke over det la hun en forsiktig hånd på magen sin.

I can't seem to let go...

Hvorfor?

...and live without you by my side.