Stille

Turen

«Nå alle sammen, kan dere gå om bord i skipet!» Jallet Ida sin syngestemme. «Yess» Sa Anne.
Da alle var ombord, sa Ida at vi kunne høre på musikk. Noen hadde fikset et stort stereoanlegg med høytalere og i taket var det en diger discokule. Vi hørte på musikk på full guffe og hadde popkornkrig enda vi var mellom 15 og 16 år. Det gjorde ingen ting. Det var en stor båt. Det minnet litt om et hotell invendig, men på utsiden var det noe helt annet. Jeg og Anne gikk ut på dekk og lente oss litt over gjerdet og ut mot det blå havet. Vinden plåste kraftig i ansiktet mitt og jeg følte meg som en tåplig bikje som lente hodet ut av bilvinduet. Det var herlig. «Dette er livet» Sa Anne som stod ved siden av meg. « Men la oss gå inn nå». Jeg nikket. Inne danset alle til musikken. Noem mer enn andre. Vi ble stående midt på gulvet begge to helt til Anne gikk for å hente oss en brus hver. Jeg stelte meg intill veggen og prøvde å ungå å se ukonfortabel ut. Jeg lot blikket sveipe over alle sammen og alle så ut til å ha det ganske fett. Beate gikk mot meg mens hun vrikket på hoftene. Og det var ikke på grunn av musikken at hun vrikket på hoftene, hun vrikket bestandig på hoftene mens hun gikk. Til og med når hun stod stille også. Hei rødhette!, kan du ikke danse eller?» Det var Beate som hadde snakket og jeg viste godt at hun mente MEG når hun sa Rødhette. «Gidder ikke» var det som glapp ut av meg. « du er en sånn festbremser du. Du og den vennen din. Hun tjukke...» «Hold kjeft!» hveste jeg inn i øret hennes. Hun lo en ekkel latter før hun fortsatte sin lille vrikke-dans bortover gulvet. Plutselig var det som om noe trakk meg nedover. Overkroppen min falt frem så fort at det bare var så vidt jeg fikk tatt meg igjen og støttet meg til bordkanten til pizza-bordet. Går det bra Eva», sa Anne. Hun stod plutselig foran meg og jeg skvatt bakover. «Ja da.» Sa jeg og tok meg til panna. Den plutselige svimmelheten hadde overveldet meg. Hvor kommden fra? Auu! Jeg kjente en smerte som spredde seg i ryggen. Jeg hadde falt på ryggen og der lå jeg uten å være i stand til å reise meg. Dunk! Jeg kjente smerten da Anne falt oppå meg. Hva var dette? Øyelokkene var plutselig veldig tunge og da de falt igjenn, var de som klistret sammen. Dunk! Dunk! Dunk! Var lyden av kroppene til ungdomer som traff gulvet. En etter en,

Da jeg endelig kunne åpnet øynene, var det fortsatt mørkt. Var jeg blitt blind? Nei noe dekket til øynene mine. Armene var bendt og bundet bak ryggen min. Jeg kjente hvor håvne de var. Jeg lå på magen med fjeset ned, men jeg kunne rope. Hvem skulle jeg rope på? Plutselig ble det som dekket øynene mine revet av meg og en kraftig hånd tok tak i håret mitt og snudde hodet mitt slik at jeg nå så rett opp. Først var lyset for blendende til at jeg kunne se noe. Så kunne jeg se dem helt klart....

Forrsettelse følger. Pls. Komenter! Jeg skjekker ut verkene til alle som komenterer! 🥰 det gjør meg såååå motivert.