Brukt

Kapittel 5 - Barnet

Det var nå gått akkurat 8 måneder og 23 dager siden det skjedde. Jeg våknet opp midt på natta og kjente smerter i magen. Jeg hadde hatt disse smertene mange ganger, nesten som menstruasjonssmerter, bare vondere. Denne gangen var det enda verre enn de forrige. Og de fortsatte og fortsatte. Da det nesten var uutholdelig kjempet jeg meg mot døra og dundret på døra til den snille naboen. Hun åpnet søvnig døra og kikket forskrekket og forvirret på meg. Jeg klarte ikke snakke, prøvde å få igjen pusten mens jeg pekte på magen. «Babyen kommer!» ropte hun og dro på seg et par med sko og stappet bilnøklene i lomma. Hun hjalp meg ut til bilen sin og la meg i baksetet.

«Gratulerer, det er ei jente!» smilte jordmoren, som ikke var så mye som halvparten så svett som meg. Jeg peste og peste og kjente dråpene ligge som et vått teppe på pannen min. Jeg strakte ut armene og tok imot datteren min. Hun var så vakker! Det tok flere sekunder før jeg begynte å lure på hvorfor hun ikke gråt. Legene dro henne fra meg og begynte å rope til hverandre. Jeg klarte ikke å oppfatte noe, var så utslitt at jeg besvimte og da jeg åpnet øynene igjen fikk jeg vite det. «Jeg beklager, datteren din døde.» sa jordmoren som sto ved vasken og vasket hendene. Jeg klarte ikke å tenke, men begynte å gråte. Jeg hoppet ut av senga og begynte å rope til henne. «Dere kan ikke bare gi opp! Hun kan ikke være død! Hun kan ikke, hun, hun...» jeg sank sammen på gulvet og gråt. Datteren jeg aldri hadde trodd jeg kunne klare å se på uten å tenke på ham, datteren jeg hadde trodd at jeg kom til å hate var død. Datteren min. Hun jeg hadde overrasket meg selv ved å elske før jeg hadde sett inn i øynene hennes. Datteren min...