Jeg kikket rundt meg, jeg kjente at tårene presset på men, jeg holdt dem inni meg.
Hvem kunne finne på og bryte seg inn og så rasere huset mitt. Jeg mener jeg var jo bare borte noen få dager. Jeg løp rundt for og finne pappa men, rett før jeg fant ham så jeg hull i veggene bortover mot kjelleren og fulgte dem istedet. Jeg endte ved døren som ganske tydelig var slått inn den også, jeg gikk ned trappen og fikk øye på pappa, han stod der og måpte. Jeg gikk nermere, men pappa hørte meg og gikk meg imøte og sa, " ring politiet og hør hva som har skjedd! Noe er det.. " han så sjokkert ut og fortsatte med, " Her kan vi visst ikke bo på en stund. " jeg kjente at tårene presset seg frem igjen men, denne gangen lot jeg dem renne nedover kinnet mitt.
" Kom vi må til politi stasjonen nå! " sa Pappa, men på vei ut traff lukten av størknet blod og lik meg.
Men jeg stoppet ikke, jeg løp ut av huset låste opp bilen og gjorde meg klar til og kjøre fort vekk herfra. Etter en stund kom pappa bak meg og vi dro til politiet.
Da vi kom frem løp jeg inn og komfronterte damen i skranken med, " Hva har skjedd med mitt hus! Hvorfor ga ingen meg beskjed om at huset ble rasert?! " damen kikket rart på meg men, forsto nå hvem hun snakket med og sa, " Et lyeblikk skal du få snakke med sjefen. " Jeg nikket og satt meg ned, så kom pappa og så meg sittende i vente sofaen.
" Hva skjer nå? " sa Pappa.
" Jeg får snakke med sjefen. " sa Jeg.
Han nikket kort og stirret bare tomt ut i rommet.
Etter noen få minutter venting kom sjefen.
" Hei, jeg er sjefen og heter Kim, bli med meg. " sa Kim.
Jeg nikket og fulgte han til kontoret.
" Hva for slags tull er dette egentlig?! Hva er poenget med og rasere huset mitt?!
Hvorfor kunne ingen informere sykehuset om dette?! " sa Jeg.
Kim kikket rart på meg.
" Lang historie kort, jeg ble ufrivillig med i en bilulykke. " sa Jeg.
" Rolig nå, er du Miko Jones? " spurte Kim.
" Ja, dere har rasert huset mitt! " sa Jeg.
" Vell, ikke akuratt rasert. " mumlet han.
" Neivell? Hvilket ord ville du brukt da kanskje?! Revet ned, eller kanskje pusse opp? " sa Jeg.
" Slapp av, jeg.." Starten han.
" Jeg har ingen planer om å slappe av! Huset og alt innhold er ødelagt! Alle barndoms minnene mine borte! " skrek Jeg.
" Vi kan ingenting for at landets mest ettersøkte personer søkte tilflukt i dere hus, som ganske tydelig ikke var bra nok sikret! " sa Kim, med hevet stemme.
" Hva sa du?! Landets mest ettersøkte personer i mitt hus?! " sa Jeg.
" Mhm, dem ble obervert da dem snek seg inn i huset deres dagen før ulykken, og dagen ulykken fant sted var det noen vitner som meldte fra til oss, vi var pent nødt til og storme huset. Vi fikk skutt 2 men 3 er enda på frifot. " sa Han.
" Eh? Hva! Ligger det døe mennesker i huset mitt! Hva har dere tenkt og gjøre nå da?! " sa Jeg. " Vi skal etterforske de døe mennene, og frakte dem hit til sykehuset. Og vi har allerede planlagt og rive huset ned til grunnmuren og bygge et nytt fint hus oppå.
Men såklart om dere heller vil ta vare på det nå falleferdige huset, greit. " sa Han.
" Dere kan bygge nytt, til oss! Det er mitt hus! " sa Jeg.
" Nei, faktisk ikke det huset er kommunen sitt, siden moren din visst nok døde på sykehuset, har kommunen kjøpt huset. " sa Han.
" Jeg skal love deg en tin Kim! Om jeg ikke får bo der, får ingen! " sa Jeg truende.
" Rolig nå, vi kan arrestere deg for trusler. " sa Han advarende.
" Bare la meg bli boende i det nye huset, så kan jeg dra! " sa Jeg.
" Vi kan ikke love noe, imidlertid må du forholde deg til faren din's hus. " sa Han.
Jeg ble så frustrert, dette var en diskusjon jeg ikke kunne vinne.
" Greit det, men la dette møte gjemsøke deg i alle drømmene dine! " sa Jeg, og løp ut av rommet og ned i resepsjon, mens jeg mumlet " Odio que dessa que estabas muerto su idiota infierno! " jeg hadde lært meg litt spansk, som visst nok kom godt til nytte i slike situasjoner. Etter en stund kom Pappa ned i resepsjonen og vinket meg med ut av bygget, jeg fulgte etter ut i bilen.
" Ja, da får vi dra til Gamlebyen da, det blir nok fint og få litt pusterom, uten og måtte tenke på skole i noen få dager? " sa Pappa, spørrende og startet bilen.
" Hva mener du? Men vi skal vell kjempe for å få beholde huset, selvom det visst nok ikke eies av oss lengre? Jeg gir meg iallfall ikke så fort! " forsikret Jeg.
" Jeg har nok ikke råd, det nye huset blir for dyrt. Du forstår at Kim fortalte meg hva det fremtidige huset kostet og om jeg ønsket og kjøpte det før auksjonen. " sa Pappa.
" Og? Du sa ja håper jeg! " sa Jeg.
" Vell, som sagt jeg har ikke så mye penger for tiden. Jeg hadde ikke mulighet til og kjøpe det nye huset, vi fikk tillatelse til og ta tingene dine som ikke var totalt vrak med oss, resten blir kastet. " sa Pappa.
Jeg ble nesten illrød i fjeset, skulle hele oppveksten min bli vraket om bare få uker?
Nei, dette blir ikke gøy.
" Stopp bilen! " skrek Jeg men, fikk ingen respons.
" STOPP BILEN NÅ! " skrek Jeg av full hals, han brå bremset. Jeg åpnet døra og sprang ut av bilen. Jeg løp så fort at bakken bare forsvant under meg.
Etter en stund ble jeg sliten og stoppet opp, jeg var ved skolen min.
Jeg kunne høre mumling langt bak meg, det var nok pappa.
Jeg gikk og satte meg så vidt under taket. Der satt jeg helt til mørket falt på. Så kom et stort lysglimt ut av midten kom Mamma gående forvirret ut.
" Neimen, vennen min. Hva gjør du her da? Fryser du ikke? " sa Henne.
Jeg skalv, det var jo faktisk kald, og pappa hadde tydelig gitt opp letingen etter meg.
" J..j..j..jeg s..s..stakk a..av. " stammet Jeg.
" Uff, huset? Hva har skjedd der? Jeg var innom der, jeg skal spare deg for detaljer men vet du noe? " spurte Hun.
" Nei, uff. Vi kan diskuter dette senere, vi må få varme i deg. " sa Hun.
Hun stakk handa i lomma og tok opp et drops.
" Her, spis dette da blir du varm igjen. " sa Hun.
" Men hvordan er det mulig? " spurte Jeg.
Henne så tankefull ut.
" Ikke lett og forklare bare prøv. " sa Hun.
Jeg tok imot dropset, merkelig nok landet det oppå handa mi.
Altså etter det jeg har hørt skulle dette dropset falt gjennom den, sikkert bare en myte det da. Jeg tok dropset i munnen og svelget det. Det sved litt i starten men så var jeg blitt varm, jeg svettet nesten.
" Ikke klag, bedre og være kokende varm et kald som en istapp. " sa Hun.
Jeg nikket, det var jo faktisk sant.
" Nå fortell, huset? " spurte Hun.
" Vell, huset var blitt rasert av politiet, hullene i veggene er skudd og noen av det mest ettersøkte hadde sneket seg inn. " sa Jeg kort og enkelt.
Hun måpte, og kikket rart på meg.
" Men, Mamma? Er ikke du liksom død? " spurte Jeg.
" Vell, teoretisk sett lever jeg. Men hjertet mitt er dødt og jeg puster ikke lengre.
Men du er tildelt denne sjeldne egenskapen ved å kunne se de døde som åpner seg for deg. " sa Hun. Jeg funderte litt, er ikke dette liksom umulig?
" Okei, så du vil leve videre sånn som dette med meg, som om du levde? " spurte Jeg.
" Vell, det er noen frister så vidt jeg vet. Jeg kan bare åpne meg visse tider i døgnet. " sa Hun. Okei? Skal jeg bare godta disse evnene?
" Så du sier, ingen andre kan verken se eller høre deg? " spurte Jeg.
" Vell, jeg kan leve sammen med dere, skumper jeg innat en vase eller noe slikt, velter den jo som om noen veltet den, altså helt normal. " sa Hun.
Jeg kunne føle varmen sige ut av meg igjen, hun kikket rundt seg hun følte at tiden snart var ute igjen.
" Jeg blir nødt til og dra tilbake til de dødes verden. Jeg vil være der når du mest trenger det, og når du minst venter det. " sa Hun gåtefult.
Et stort kys åpnet seg bak henne, henne snudde seg og vandret mot lyset som om henne var hypnotisert. Jo nermere henne kom lyset jo mer uklar ble henne, jeg ble nesten redd.
" Hade Mamma. " sa Jeg stille etter henne.
Nå var henne i midten av lyset, lyset bleknet og det ble mørkt igjen.
Jeg la meg ned på bakken og sovnet faktisk.
