Et stort lysglimt, der sto henne. Hvem var den andre personen som også var sammen med henne?
Så forsvant de...
" Miko? " sa Pappa.
Jeg våknet brått.
" Ja? " sa Jeg.
" Hva er det du driver med? Hvorfor roper du så mye? " spurte Han.
" Roper? Jeg? Nei, jeg roper da ikke. Jeg våknet nå. " sa Jeg.
" Merkelig, jeg kan sverge på at du ropte. " sa Han.
" Hmm, ikke jeg. " sa Jeg.
" Rart, vell frokost om 5 minutter. " sa Han, og forsvant ut døra.
" Merkelig, roping? Det ligner ikke meg. Det finner jeg nok ut av" tenkte Jeg.
Jeg kledde meg. Gikk opp og fant pappa sovende på sofaen.
" Jaja, får smøre frokost da. " tenkte Jeg.
Jeg smørte frokost, pappa sov enda.
Jeg bestemte meg for å vekke ham.
Jeg gikk bort til han og så at han ikke pustet.
Jeg fikk panikk, hva kunne jeg gjørde da liksom?
Jeg ringte ambulansen.
" Hallo, dette er nødtelefonen. Hva kan jeg hjelpe med? " sa Damen.
" Hei, ja, faren min puster ikke. " sa Jeg fort.
" Det er ikke bra, hva er adressen din? " spurte Hun.
" Gamlebyveien 14C " sa Jeg.
" Vi er på vei. " sa Hun.
Jeg la på. Jeg gikk
Frem og tilbake desperat etter hjelp.
Sa endelig etter 5 minutter kom ambulansen.
Jeg gikk ut for å signalisere at dette var huset, de forsto at dette var huset straks de så meg veive med armene.
De stoppet og løp inn med en slags seng, la pappa oppå og sa,
" Vi tar han med oss, er det flere pårørende enn deg?" spurte Mannen.
" Tja, ikke så vidt jeg vet. "sa Jeg.
" Vil du bli med ambulansen? " spurte Han.
" Okei. " sa Jeg fort, satte meg inn og studerte den.
De kjørte fort til Gamelbyen sykehus som lå i sentrum.
Det var et ganske stort sykehus.
Han ble trillet inn på akutten mens, jeg ble sittende og vente.
Etter en halvtimes tid kom den en rynkete dame inn døra, rett ved meg.
Hun gikk til skranken og spurte etter Raymond (Pappa.)
Hun fikk ikke mye informasjon og etter en stund kom hun bort til meg.
" Er du Miko Jones? " spurte Hun.
" Ja, men, hvem er du? " spurte Jeg.
" Jeg er din tante Lucinda. Bare kall meg Lucy. " sa Hun.
" Tante? Unulig?! Jeg har da ingen Tante. " mente Jeg.
" Ikke umulig men, utrolig, jeg fikk endelig møte deg. " sa Hun.
" Vi skulle møtes i morgen men, det ble i dag. " fortsatte Hun.
" Dette er kanskje litt rart, men du skal være hos meg mens Ray er på sykehuset. " sa Hun.
" Hvor lenge blir han her? " spurte Jeg.
" Noen dager, sier legene. " sa Hun.
" Om du har lyst, kan vi dra nå. " sa Hun.
Det ble en stund i taushet.
" Okei, det er bedre en et dystert sykehus. " sa Jeg.
Hun reiste seg og gikk mot døra med meg rett bak.
Jeg vinket til damen i skranken, hun vinket tilbake.
Så forsvant jeg ut døra og ut i bilen til Lucy.
En fin svart Mercedes Benz.
" Wow Lucy, jeg hadde ikke ventet.. " begynte Jeg.
" At en gammel dame hadde så fin bil? " fortsatte Hun.
" Nettop. " sa Jeg.
Hun lo, det var jo sant en utrolig bil.
Vi kjørte til den andre delen av byen, der de eldre som regel flytter til når de blir for gamle til og bo hjemme, med eget sted for dem som virkelig er desperate etter et sykehjem. Vi kom frem til huset, et veldig lite hus. Et rødt hus, veldig fint utenpå.
Vi gikk inn og låste bilen. Da jeg kom inn var det veldig ffint og ryddig.
Gangen var laget av betong og en fin trefarget vegg, med skohyller og et stort skap med speil på dørene.
Stua var et skikkelig gammeldags rom. Slitte mørke brune vegger, en liten boks også kjent som Tv. Fine møbler av tre, sofaen var for det meste av tre med, fine lakner og puter. Stolene var laget av tre med laken og puter. 4 vinduer med ordentlig bestemor gardiner. Kjøkkenet var flisbelagt, vegg og gulv besto av fine fliser gulvet av svarte fliser med hvite srtiper mellom alle flisene. Veggene var belagt med fine hvite fliser med et rødt mønster over kjøkkenbenken og vasken.
To soverom, et lite gjesterom og et stort fint soverom som var Lucy sitt.
Gjesterommet hadde et fint gul aktig tregulv. Med, mørke vegger, et vindu og en enkelt seng.
Rommet til Lucy var litt mer dystert, mørke vegger mørkt gulv og mørkt treverk overalt. Med bare en liten lampe som lyste svakt ved hennes side av rommet. Den andre var mørkelagt.
" Hva syns du om huset? " spurte Lucy.
" Veldig fint, jeg får en slags hytte følelse. " sa Jeg, som svar.
" Hehe, det sier dem alle. " sa Lucy, med et rart smil.
Jeg smilte tilbake.
" Kanskje du vil legge deg, klokka er mye vet du. " sa Lucy.
" Okei, du har nok rett. Jeg er jo ganske trøtt. " sa Jeg.
Henne fulgte meg til gjesterommet.
" Her skal du sove i natt. " sa Lucy.
" Laken og alt slikt er alerede på. " fortsatte Lucy.
" Okei. " sa Jeg, og forsvant inn i rommet og lukket døra bak meg.
Jeg sovnet tvert.
Et stort lysglimt, der var henne.
Det var helt mørkt rundt meg, jeg forsto ingenting.
" Mamma? " spurte Jeg.
" Ikke mamma men, Lucy. " sa Stemmen svakt.
" Vent, Lucy som i tante Lucinda? " spurte Jeg, redd.
" Det er riktig. " sa en annen Stemme, som jeg forsto var mamma.
" Lucy er egentlig en død person. " sa Hun.
" Var alt bare et triks for at jeg skulle få møte Lucy? " spurte jeg.
" Ja, Lucy og jeg er gode venner. Jeg kjente Lucy før henne døde. " sa Hun.
" Henne sa at henne var tanten min. " påpekte Jeg.
" Ja, jeg liker og lure folk. Jeg var en gang i min tid verdens mester i løgner. " skrøt Lucy.
" Du er jo helt merkelig. " sa Jeg.
Bakken smuldret opp, Lucy og Mamma forsvant. Jeg var helt alene, falt nedover til intet.
