Solen skinner og blemmer de mørke brune øynene mine. Forsiktig tar jeg hånden min over pannen min og det var da jeg så han.
Svart hår.
Grønne øyne.
Perfekt.
Siden skolen vår hadde to innganger, gikk vi forskjellige veier, men den dagen, på første skole dag, så jeg han. Det vennlige smilet hans og tennene hans som skinte i solen, jeg ville aldri glemme det.
*
Hver eneste dag gikk jeg på skolen tidlig, det var ikke fordi jeg ville, men fordi mamma alltid tilbø og kjøre meg dit samtidig som hun skulle på jobb fordi hun alltid svingte forbi skolen. Selvfølgelig ville jeg ikke takke nei til tilbudet hennes og endte opp med og komme en halv time før skolen begynte, altså 30 minutter før.
Siden jeg trodde at ingen ville noen gang komme på skolen så tidlig brydde jeg meg egentlig ikke, det var ikke så galt å komme inn først noen ganger, eller rettere sagt, hver eneste dag.
Men den dagen møtte jeg han.
Hver eneste dag akkurat klokken 7:30 ville vi møte hverandre ved inngangen. Skolen vår hadde nemlig to innganger, en kort en og en lang en. Jeg tok alltid den lange, mest fordi jeg håpet å se vennene mine på veien inn til skolen så jeg ikke gikk inn alene. Han derimot gikk den andre veien, sånn var det alltid.
Dagene gikk og siste skoledag kom. Jeg var 13 år gammel den gangen, altså i 8.klasse.
Jeg husker dagen som i går. Selv om det var sommer pøsregnet det, som vanlig var jeg 30 minutter tidligere før skolen startet.
Siden den regnet så fælt, hadde jeg på meg hetten på jakken min. Jeg hatet å ha på den, men den måtte vel bli brukt en eller annen gang.
Akkurat da jeg skulle sette ned den ene foten min og starte å gå den andre veien, kom han.
Alt skjedde så fort, skikkelsen hans gikk forbi meg og han gikk den lange veien som jeg alltid gikk, øynene mine sperret seg sakte opp.
Hva var dette?
Han tok jo alltid den andre veien.
..
Ikke sant?
Plutselig stoppet han seg og snudde seg brått, jeg skvatt forsiktig til.
Regnet fortsatte å gjøre jobben sin, siden han ikke hadde på seg en jakke hadde han tatt hetten på hettegenseren hans over. Han var kanskje litt .. søt.. Han holdt paraplyen sin over seg, men selv om han hadde en paraply, var han klissvåt.
Jeg var det også.
Før jeg rakk å si noe rakk han meg paraplyen sin.
"Huh?!", sa jeg plutselig av forskrekkelse.
Han sa ingenting og fortsatte å rekke meg paraplyen. Jeg gjetter vel at han ville at jeg skulle ta den.. Eller? Forsiktig tok jeg fram den skjelvende hånden min som berørte de iskalde fingertuppene hans, han slapp paraplyen da håndtaket på paraplyen landet i hendene mine med et lite dunk.
Plutselig, lynsjapt snudde han seg rundt igjen og fortsatte å gå. Jeg stirret rart på ryggen som forsvant inn i regnet.
Betydde dette noe.. Spesielt?
Ryggen hans fortsatte å forsvinne.
Uten at jeg styrte meg selv løper plutselig føttene mine mot han.
Plask. Plask. Plask.
Kunne jeg høre jeg vannet si når de stormende føttene mine løper over vannet.
Når jeg endelig når ryggen hans puster jeg anpusten ut. "V-Ve-nt", sier jeg og drar i forsiktig i hettegenseren hans. Han snur seg rundt, ansiktet hans er følsesløst, men rundt munnvinklene hans kan jeg se et hint av et lite smil. Plutselig kjennes det akkurat som kroppen min får et rykk, et hardt et. Kinnene mine blir plutselig utrolig varme og hodet mitt styrer seg automatisk mot bakken.
"H-Hva heter du forresten?", mumler jeg, jeg kan høre at stemmen min er hes og rusten, men prøver å ignorere den tanken.
"C", svarer han.
C? Jeg mente ikke forbokstaven hans, men hele navnet hans..
Siden jeg følte meg så .. Rar i dag bestemte meg for å ikke si noe mer til svaret hans og ga han et kort, falskt smil. Han smilte tilbake, det så like falskt ut som mitt.
"Du da?", sa han plutselig, selv om vi snakket og hadde begynt å gå holdt jeg han fortsatt i hettegenseren, det så ikke ut til å plage han.
"L-Leonora", svarer jeg så fort som jeg kan for å unngå å få den hese og rustne stemmen min igjen.
"Kult", svarte han kort.
Resten av minnene mine fra den dagen er litt uklare, men jeg husker at vi gikk til skolen, etter det ble alt svart igjen, jeg vet ikke hva som skjedde den dagen. Men jeg er sikker på at det skjedde noe viktig. Selv etter at det har vært ett år siden jeg så han, husker jeg fortsatt smilet han ga meg den dagen. Etter den dagen møtte vi hverandre aldri igjen, kanskje det var ment for å være sånn. Etter alle ryktene jeg hørte flyttet han tydligvis til en annen by, en ny kommune kanskje.
C.
Hvem kan han være?
-
Hellu!
Så jeg bestemte meg for å skrive en ny bok, med en ny handling!❤️
Beklager til alle de som forventet en sesong to/en ny bok om 'The Mask'😓
Men uansett jeg håper dere liker den nye historien, og ja skal nok røpe navnet til den gutten en dag, hehe.
Håper dere likte den nye karakteren min 'Leonora', selv må jeg innrømme at jeg er helt forelsket i navnet hennes, det er både unikt og jeg har alltid likt navnet Nora!❤️
Håper å få ut kapitlene oftere ut denne gangen, men er ikke helt sikker, i så fall blir de litt korte her og der💓
YOU ARE READING
[Paused] Our first meeting, became our last
Romance14 år gamle Leonora har ingen anelse hva hennes første forelskelse heter, det eneste hun vet er at forbokstaven hans starter på C. Men, etter at han på mystisk vis forsvant etter siste skoledag, lurer Leonora på hvor han forsvant. Ett år senere best...