[Paused] Our first meeting, became our last

Chapter 2; "Ett år senere - Ny skole, ny start"

Ett år gikk og etter den dagen så jeg aldri smilet hans igjen, noen dager senere forsto jeg det endelig, jeg likte han.

Men spørsmålene mine etter at han forsvant fortsatte å bli der, spørsmål som hvorfor han forsvant, hvor han gikk og ikke nok om .. han likte- nei, dette blir for drøyt.

Jeg lå på den store prinsesse sengen min og stirret på tilfeldige bilder på internettet, dette var hverdagen min. Plutselig hørte jeg at dørhåndtaket på rommet mitt ble dratt ned, lynsjapt lukket jeg laptopen min og så på hvem det var.

"Pappa?", sa jeg forundret når han kom inn med et smil som var fylt med glede, jeg skjønte ingenting. "Leonora, vennen min, mamma og jeg har absolutt fantastiske nyheter!", sa han og tok armene hans lykkelig opp i været, jeg fortsatte å stirre forundret på han som en person som hadde gått seg vill i skogen.

Jeg rakk ikke engang å nøle før enda et hode dukket opp fra døren min, mamma. "Kjære, vi sier det i kor, greit?", sa hun og så lykkelig bort på pappa, han ga henne et kort nikk.

Og der kom ordene jeg absolutt ikke ville høre.

"VI SKAL FLYTTE!", de hoppet av glede begge to og lo en lykkelig latter, men når jeg tenker meg om, høres ikke et nytt hus så forferdelig ut likevel. Det er ikke sånn at jeg noen gang har hatt en venn her som jeg kommer til å miste.

Jeg trakk på skuldrene. "Greit, når?", sa jeg og så skeptisk på dem. Hodene deres så mot meg akkurat som de var tvunget til det og smilet til mamma ble bredere. "Faktisk, Leonora, vennen, så flytter vi i morgen!", jublet hun, jeg nølte.

*

Neste dag.
"Leonoraaaaaaa?"
"Leonora? Nå må du våkne, kjære"
Bom.
Jeg reiste meg opp og fant ut at jeg hadde falt ned på gulvet, typisk. Jeg så på mamma sitt sjokkerte fjes. "Du er 14 år gammel, Leonora, 14 år gamle jenter faller ikke ned fra senga!", der var hun, den samme gamle, maste moren min. Jeg svarte henne ikke og slepte meg selv inn til badet.

Jeg hørte at hun mumlet noen ord som "Jeg som trodde du hadde sluttet med sånt", når jeg gikk inn til badet, men mer av det hørte jeg ikke, ikke at jeg ville høre resten akkurat.

Når jeg hadde tatt opp håret til en høy hestehale så jeg på meg selv i speilet, det lyse brune håret mitt skinte på grunn av lyset i badet, faktisk, så følte jeg meg litt bedre. Jeg kunne ikke la være å slippe fri smilet jeg hadde i munnvinklen. Kanskje det ville bli en bra dag i dag.

*

Når jeg hadde gjort meg klar og så at prinsesse sengen min bli båret ned trappene skjønte jeg at dette virkelig var forvel, huset jeg hadde bodd i så lenge som jeg visste, skulle jeg si forvel til.

*

Timer gikk og jeg satt i bilen, pappa hadde skrudd på en eller annen rar sang fra 80-tallet og mamma nynnet til den. Jeg nølte og så ut av vinduet, vi hadde vært i denne bilen i flere timer nå, hadde vi virkelig flyttet så langt vekk?

"Leonora, kjære!", sa mamma mens pappa svingte bilen inn til et hus, et hvitt et med rundt tre etasjer, vinduene på huset var store og brede. Jeg så på mamma og så ut som et spørsmålstegn. "Vi skal bo her!", annonsere hun endelig. Jeg ga henne et kort smil og når pappa parkerte bilen åpnet jeg bildøren.

En fot ned og så den andre.

Jeg kunne føle vinden gå gjennom håret mitt, det var en fantastisk følelse. Kanskje dette stedet ikke var så verst? Jeg smilte usikkert helt til mamma avbrøt fantastiene mine.

"Leonora, hvorfor finner du deg ikke et rom?", jeg så på henne. "Seriøst?", sa jeg litt små glad, hun nikket "Seriøst".

Jeg ga en liksom-takk med å nikke hodet mitt og spurtet inn i huset, jeg hadde rett, tre etasjer. Jeg gikk opp trappene og så alle rommene, selv om vi bare var tre i familien, var dette huset perfekt. Hvertfall for meg.

*

Neste dag.
Vi hadde pakket ut det meste og jeg fant et rom jeg likte, et rom med helt hvite vegger. Prinsesse sengen min var allerede plassert der.

Mamma ga meg det sukkersøte smilet hennes.

For i dag ..

Skulle jeg begynne på en helt ny skole.

*

Kanskje kapittelet var litt kort, men men, dette er bare starten💕
Håper dere likte kapitlet!💓
(Beklager for skrivefeil, har ikke rettet dette kapittelet ennå!)