[Paused] Our first meeting, became our last

Chapter 3; "Vakkert krøllete blondt hår i vinden"

Etter at mamma hadde kjørt meg til skolen fordi jeg enda ikke visste hvor skolen min lå fortalte hun meg at jeg skulle prøve å få noen venner i dag, ikke at jeg har vært veldig flink til å få venner heller.

Skolegården var gigantisk og skolebygningen var også det. Det så ut som mange personer gikk på denne skolen, jeg hørte også at det var ganske så populær.

Nervøst startet jeg å gå inn i skolegården, jeg så sikkert ut som en pingvin og gikk sikkert som en også. Det så ikke ut som folk særlig brydde seg om meg og snakket i små grupper i skolegården.

Jeg startet å gå mot skoledøren spent og kunne kjenne føttene treffe bakken forsiktig for hvert skritt jeg tok.

Da jeg endelig nådde målet mitt til skoledøren åpnet jeg den forsiktig og rolig, det var enda mer fylt inni skolen, alle så ut til å ha noen å snakke med. Jeg håpet virkelig jeg fant en venn i dag, eller i hvertfall en gruppe jeg tilhørte til.

*

Når klokken ringte ble korridorene tomme på et sekund og det så ut som alle gikk inn til klassene sine, jeg skulle begynne i 9A.. Sakte, men sikkert fant jeg klasserommet. Jeg åpnet døren forsiktig og med en eneste gang snudde alle elevene i klassen hodet sitt mot meg, jeg kunne kjenne at kinnene mine ble varme og røde.

Læreren vinket meg inn og smilte. "Alle sammen, i dag kommer det til å starte en ny elev i klassen vår!", så hun og klappet meg forsiktig rundt skulderen. "Kanskje du vil introdusere deg selv", smilte hun. Jeg gulpet nervøst og ga henne et kort nikk. "Navnet mitt er Leonora og jeg-", var det eneste jeg rakk å si før døren åpnet seg. En gudinne kom inn sekunder etter, og ikke før jeg rakk og reagere fikk gudinnen alle sin oppmerksomhet.

De blonde krøllene danset i vinden som hun fikk av og gå inn som en supermodell i klasserommet. Guttene gapte og jentene himlet forsiktig med øynene akkurat som de hatet henne innerst inne, jeg skjønte ingenting.

Læreren så på gudinnen.

"Madison, anmerkning", sa hun kort.

"Hva?! Jeg var bare ett minutt forsinket!", sa gudinnen som tydligvis hadde fått seg et navn nå. Læreren så strengt på henne og Madison satt seg med vedsiden av en jente som himlet med øynene.

"Uansett, Leonora, du kan sitte deg vedsiden av-", hun så seg forsiktig rundt i klasserommet. "Will!", smilte hun storfornøyd. Gutten som tydligvis het Will hadde mørke brunt hår og gråblå øyne, han smilte mot meg da jeg satt med vedsiden av han.

"Hyggelig å møte deg Leonora!", han rakk ut en hånd og jeg tok den godt i mot. De gråblå øyene hans skinte på grunn av lyset og smilet hans var nesten smittende.

*

Når timen var over kom Madison bort til meg. "Hyggelig å møte deg, Leonora!", smilte hun og holdt begge hendene mine.

Alle så på oss.

Alle.

Det var ikke sånn at jeg ikke likte henne, det var bare litt ubehagelig at alle stirret på oss. "Vil du kanskje spise lunsj med meg?", sa hun og smilte, smilet hennes var enda mer smittende enn Will sitt. Jeg ga henne et kort nikk og smilte.

Hun hoppet av glede, noe som gjorde sånn at jeg skvatt litt. "YAY! Da er det en avtale!", sa hun og tok lillefingeren sin mot meg. Jeg så forbauset på henne. "Pinky swear!", blunket hun. P-Pinky hva?

Jeg sa ingenting og tok fram lille fingeren min. Hun smilte og tok sin rundt min. "Nå kan du ikke bryte avtalen, ellers så mister du en lillefinger!", smilte hun.

Jeg smilte usikkert tilbake.

*

Når lunsjen endelig kom hadde jeg og Madison avtalt og møtes på trappene i tredje etasje. Jeg hadde endelig fått den første vennen min! Jeg småløp fornøyd opp trappene. Når jeg kom til andre etasje kunne jeg høre skritt, hva gjorde noen her på denne tiden? De fleste var jo i kantinen, ikke sant?

Av en eller annen rar refleks gjemte jeg meg bak døren, ikke at jeg ikke flikk lov til å være her, for det tror jeg .. At jeg få lov til?

"Will, du kan slutte å følge meg nå.", sa plutselig en stemme, den virket .. Kjent? En stemme som jeg ikke hadde hørt på lenge.. Men hvem var det? Og kjente denne personen Will? Jeg hadde aldri vært så forvirret noen gang.

"Men hvor skal du da?", sa plutselig stemmen til Will, antar jeg.

"Bare ut og tenke, har du noe imot det?", nølte denne "personen".

"Uh, egentlig ikke.", svarte Will usikkert.

"Da går jeg da", sa personen og jeg kunne høre skrittene hans gå lengre og lengre vekk fra meg.

Jeg kunne ikke la være å tenke på hvem det var.. Stemmen hans var så kjent..

Plutselig kunne jeg høre andre skritt gå mot meg..

Det kunne ikke være Will?! Nei, nei, nei, hvis han så meg nå ville han ha skjønt at jeg tyvlyttet på dem. Jeg ba en kort bønn om at det skulle være alle andre enn Will.

"Leonora?"

Søren.

*

Beklager for skrivefeil, har ikke rettet dette kapittelet ennå.
Forresten, tuuuusen takk for over 100 seere! Betyr utrolig mye for meg!❤️
{Reposted; På grunn av at jeg slettet dette kapittelet med et uhell, beklager!}