[Paused] Our first meeting, became our last

Chapter 4; "Avslørt"

"Um, Leonora, jeg visste ikke at du likte å tyvlytte på folk", sa Will og ga et usikkert smil mot meg. Jeg måtte finne på en unnskyldning! Ellers så ville han tro at jeg var sprø, på min første dag! "Jeg lette bare etter en do.. Jeg hørte ingenting hvis det er det du tror..", mumlet jeg beklagende.

Smilet på fjeset hans ble blidere "Å, da så! Du kunne bare ha spurt meg! Doen er rett ned den gangen!", sa han og pekte nedover gangen gutten han snakket med i stad gikk. Jeg ga han et kort nikk og takket han. Forsiktig gikk jeg nedover gangen og så straks jente doen. Jeg måtte absolutt ikke på do.. Men jeg måtte late som og gikk inn bare for å vaske hendene mine.

Doen var ganske så stor, veggene var rosa og det var flere do båser som gikk nedover i en rekke. Jeg skrudde på vasken og kunne føle det varme vannet treffe hendene mine, jeg elsket den følelsen.

Når jeg endelig var ferdig med å "gå på do" gikk jeg ut av doen med lunsjen min.

Og det var da jeg husket det, jeg skulle jo spise lunsjen min med Madison! Will hadde allerede forsvunnet fra gangen. Jeg løp som lynet opp til tredje etasje og så Madison sitt vakre krøllete blonde hår. Hun snudde seg med engang hun hørte meg løpe opp trappene mens jeg pustet og peste.

"Leonora! Jeg trodde du aldri skulle komme!", smilte hun. "Jeg måtte bare en tur på do", fortalte jeg henne unnskyldende. Hun smilte mot meg, jeg var sikker på det Madison og Will hadde de mest blideste smilene jeg noen gang har sett i hele mitt liv. Resten av lunsjen snakket Madison og jeg om alle slags ting, familie, venner og vi endte opp med å ha en rar samtale om hvilke dyr som passet best sammen. En panda og tiger-blanding eller en katt og kanin-blanding. Jeg synes personlig at panda og tiger-blandingen måtte være søtest, men Madison insisterte på at katt og kanin-blandingen måtte være søtest. Så vi satt og diskuterte om det helt til det ringte inn.

"Men seriøst, katt og kanin-blandingen må være søte-", var det eneste Madison rakk å si før hun ble avbrutt av at det ringte inn. "Kjiper'n, engelsk", sa hun og lagde en trutmunn mens hun hoppet ned trappetrinnene som en unge mens det blonde krøllete håret hennes danset praktfullt i luften.

"Kommer du, eller?" , sa hun og ga meg en av sine Madison-smil. Ja, smilene hennes fått navn nå, det var alltid det samme smilet, men det virket alltid så ekte. Det var en av tingene jeg likte spesielt godt med henne.

"Jada", sa jeg og fulgte etter henne mens hun fortsatte å hoppe ned trappen.

*

Da vi endelig kom til engelsk-timen var nesten alle på plass, jeg satt med ved siden av Will igjen som ga meg et smil og jeg smilte tilbake. Madison satt ved siden av jenta som himlet med øynene i stad. Noen sekunder etter dukket resten av elevene på plass, men det var en stol som jeg ikke la merke til før nå. Den var siden av en eller annen gutt helt og la helt mot hjørnet av rommet. Ingen satt på den og læreren reagerte ikke på at det manglet noen? Kanskje det bare var en ekstra stol? Eller at vi ikke hadde nok personer i klassen vår for at to-og-to skulle sitte sammen? Jeg antar vel at det var noe sånt, men selv om..

Det var bare noe som plaget meg ved det.

*

Etter en hel dag full av timer og friminutt var det endelig tid til å gå hjem. Jeg kunne ikke vært gladere, jeg fikk meg endelig en venn på bare en dag! Madison gikk først av alle elevene ut av klassen når vi fikk lov til å gå hjem. Selv om hun var den første som gikk ut ventet hun på meg og spurte om vi skulle gå hjem sammen, men jeg takket nei til tilbudet. Jeg hadde fortsatt lyst til å utforske skolen. Så her står jeg, på baksiden av skolen og stirret på et tre. Jeg skulle kanskje ha blitt med Madison likevel, jeg føler at jeg angrer litt, men samtidig .. ikke?

Vinden blåser på treet sånn at bladene beveger på seg. Selv om det er august er det ganske så kaldt idag. Kanskje været ikke liker første skoledag. Jeg lukket øynene forsiktig og kunne høre alt rundt meg. Vinden, lydene av bladene som beveget seg og en sterk lukt av skog.

Når jeg åpnet øynene igjen følte jeg meg forfrisket, men noen få meter unna så jeg en skikkelse? Hvem var det som fortsatt var på skolen på denne tiden, de fleste ville jo gjort alt bare for å gå hjem, ikke sant?

Jeg gikk korte og små skritt mot skikkelsen, jeg forventet ikke noe stort. Kanskje bare et dyr, muligens en hund til noen som gikk på tur i dette område med hunden sin.

Da jeg endelig nådde skikkelsen så jeg noe.

En person.

Vent, hva var det man kalte dette igjen.

Déjà?

Nei.

Déjà vu.

*

Vel, jeg lurer hvertfall på hvem denne personen er? Kanskje det er en av grunnene til at Leonora fikk et déjà vu? Vel, hvis dere likte dette kapittelet gjerne legg igjen kommentarer & stem hvis du vil også! Jeg skal prøve å få ut kapitler mye mer ofte nå!❤️
{Beklager for skrivefeil ect. har ikke rukket å rette dette kapittelet❤️ Tenker å rette alle kapitelene når jeg er ferdig med hele boka!}