Rosabell

Kapittel 2

Jeg våknet til at det beroligende  morgen-lyset, skinte gjennom vinduet. Jeg sto opp og gikk ned til kjøkkenet.

Mamma var ikke der.

Det lå et brev på boret. "Rosabell" sto det på den. Den var fra Mamma. Jeg åpnet ivrig opp, spent på hvor hun var, og hva det sto.
Det sto at hun hadde dratt til byen, for å jobbe. Hun kom til å bli borte en ukes tid.
Hun hadde lagt igjen litt penger til mat.
Ja vel, det var litt rart. Hun hadde ikke nevnt noe om det i de dagene før. Ikke et ord om at hun skulle være borte en hel uke. Hun hadde ikke sagt at hun skulle dra i det hele tatt. Og så bare drar hun sånn uten videre.

Vel, det var vel ikke noe å gjøre med det.

Jeg spiste frokost. Det ble cornflakes og melk. Så gikk jeg ned til stranda. Det var ingen andre der. Ikke et eneste menneske. Det var deilig å kunne være alene. Å bare kunne slippe tankene fri, uten at noen avbryter deg.

Det er gøy å svømme under vann. Det er så mye spennende å se på. så mye vakkert. Jeg har alltid elsket å være på stranda, og bade.

Jeg trakk pusten, dukket under vann, og svømte.

Jeg har svømt her siden jeg var liten. Jeg kjenner hver eneste krik og krok her. Ikke for langt ut på dypet da.

Jeg stoppet opp og beundret det vakre sjøgresset, som hang som en gardin ned fjellveggen. Det hang så tett at man ikke kunne se steinen som var bak sjøgresset.

Oppmerksomheten min ble fanget av noe som lagde gjennskinn av sola. Det glitret i noe metall. Det var ikke helt tydelig hva det var.
For å kunne se bedre hva det var svømte jeg nermere. og før jeg visste ordet av det, hadde jeg svømt gjennom steinveggen. Eller... gjennom sjøgresset i hvertfall. Det var visst en åpning i fjellet!

Jeg så meg rundt. Her hadde jeg aldri hvert før. Det var fint her inne. Det var kun en inngang, gjennom sjøgresset.
På andre siden av der jeg sto var det en slags, "platform", over vannet. I taket, var det en åpning, slik at lys skulle kunne komme inn der.

Der.

Det blinket igjen.

Det blinket i blankt sølv.

Jeg svømte nermere. Det var en ring, med en dyp, mørk blå sten på. Den var fin. Jeg tok den på, og det var da det skjedde.

Verden gikk helt rundt for meg. Jeg ante ikke lenger hva som var opp, og hva som var ned.
Jeg ble kvalm og svimmel. det kom en snikende hodepine, som jeg fryktet kom til å bli ganske ille.
En haug med spørsmål strømmet gjennom hodet mitt. Som om det var en flokk med ville hunder, som ble sluppet fri fra buret sitt på likt.

Hva var det som skjedde nå?

Hadde ringen forårsaket det?

Hvorfor hadde jeg ikke sett dette stedet før?

Var det bare ren tilfeldighet?

Hadde noen vært her før meg?

Kunne alt bare stoppe å snurre snart?

Det ble visst for mye. Absolutt alt ble svart. Og etter det husker jeg ikke mer. Jeg svimte av.

~~~~~~~~~~~~AN~~~~~~~~~~~~

Ja, så det var den andre delen. Hva synes du? Hva tror du har skjedd?  Les den neste delen, og finn ut. Jeg publiserer neste del, før du vet ordet av det.

  ~ stjerne_mango