*Josef POV*
En mann står bak henne. En mann med svart genser og hetta over hode. Han løfter handa og slår med all sin kraft. Hun faller nedover. Jeg springer etter mannen.
*Davids POV*
Josef springer etter han. Jeg plukker opp mobilen og ringer 113.
"En jente har blitt slått i........."
*Christian POV*
Jeg springer bort til henne. Hun ligger der helt stille. Jeg skjenner på hjerte hennes det er svake slag. De blir svakere og svakere. Slagene forsvinner.
"Neeeeei Catrine bli hos meg. CATRINEEEEEEEEE"
*1 dag senere*
*Maries POV*
"DERER LYVER. HUN ER IKKE DØ." Jeg springer oppover til rommet mitt smeller igjen døra og tar opp mobilen. Jeg ringer Catrine
"Piiiiip........." Det står sånn en stund.
"Hei det er Catrine legg igjen en beskjed etter dette piiiiip" nå følte jeg meg lei meg. Tårene begynte og fosse ned.
*1 og en halv time senere*
*mammaen til Mari sitt POV*
"Vennen" jeg gikk inn døra til Mari.
"det er begravelse om 3 dager"
"Ja vel" Mari virker lei seg.
*3 dager senere klokka 14:52*
*Mari POV*
Jeg hører på en trist sang.
"Hva er klokka" spør Johannes. Jeg bare overhørte han.
*15:00*
"Vi vil alltid hylle Catrine Fredriksen. Både familie, slekt og venner" sa presten "jeg vil da gi ordet til Catrines nære venninne Mari." Jeg gikk opp mot montere.
"Jeg vill bare si at jeg er veldig glad i deg, Catrine. Du har alltid hjolpe meg i de vanskelige tidene på skolen" jeg slipper en tåre. Jeg tar opp en rose bukett og legger den på kista hennes.
*30 min senere*
*hjemme til Mari*
"Jeg går opp på rommet." Jeg gjør som jeg sa og går inn på iPaden. Jeg kikker på bilder jeg har tatt med Catrine dette får meg til å gråte.
-------------
Hei! Jeg føler jeg har mistet litt inspirasjon. Gjerne kom om hva dere syntes
YOU ARE READING
Siste året i mitt liv
RandomJeg gikk bort til bussholdeplassen og ventet på bussen. Den kom nesten med en gang. Det tok fem minutter og ta buss til der jeg skulle. Han sa vi skulle møtes utafor en ny café. Jeg gikk rundt en sving. NEEEEEEEI!! Han sto der med tunga i halsen på...
