Erik beslaglegger verden

Erik på date

Alle vet jo at Tinder er for vanlige menn, ikke menn som Erik. Menn som er så uimotståelige at vanlige kvinner ikke klarer å se på dem i lengden. Han lot hånden gli gjennom håret, fant fram kameraet på mobilen og tok noen flere selfies. Han trutet til munnen og sendte et forførisk kyss til seg selv. Han så det selv også, han ble rett og slett for mye til og med for seg selv! Han måtte finne andre måter å treffe noen på. En måte som gjorde at de ikke ble blendet av alt det han var. Alt han hadde å tilby og mer til. Mye mer. Han visste det. Han kjente brystvortene stramme seg og strutte utover rommet. Kroppen visste det også, det var helt tydelig. Bare tanken av hans overveldende kropp gjorde at hele kroppen frydet seg og gåsehuden nuppen seg på armene

Han fant fram telefonen og slo nummeret til sin beste venn. «Ja det er Jan», hører han i andre enden. «Hei Jan», svarte han tilbake. «Jeg hadde rett, jeg kom ingen vei med tinder. Damene der klarte ikke synet av meg. Jeg forsøkte til og med noen bilder med ryggen til for å ikke overvelde dem, men den gang ei. Jeg er klar. Sett meg opp på blind date!»

Dagen kom, og Erik gjorde seg klar. Han hadde valgt seg ut en svart dressbukse og en hvit skjorte. Skjorten strammet godt rundt den kulerunde magen og de massive bicepsene. For å vise litt ekstra, hadde han åpnet de øverste knappene så de sjarmerende brysthårene kunne vaie forlokkende i vinden. Håret hadde han gredd stramt bakover med en kam og issen hadde han innsmurt med vaselin så den virkelig ga gjenskinn i lyset. Han brettet opp ermene og begynte å spenne kroppen foran speilet. Lot fingrene gli over sitt eget speilbilde og snudde seg for å få en bedre synsvinkel av rumpen. Det så bra ut. Han lot fingrene gli over den sexy kroppen og spente rumpeballene. Han hadde på en stram bukse og gikk kommando (uten bokser), han hadde ikke noe å skjule. Han bøyde seg framover og struttet rumpen opp til sitt egen speilbilde, ba seg selv om nåde. Han så rett og slett for bra ut og måtte snu seg selv vekk fra sitt eget speilbilde. Han klarte ikke mer. Hans kropp og hjerne holdt på å knuse ham! Han merket nå at han hadde holdt pusten. Det var virkelig sant det de sa, blendende skjønnhet trekker pusten ut fra en.

Han hadde allerede begynt dagen med å trene, slik at den dyriske og maskuline svettelukten av ham kunne skjenke hans blinddate i senk. Deodorant brukte han ikke, han trengte ikke det. I motsetning til andre, så var hans kroppsdufter en gave til menneskeheten. Få hadde en så inntrengende og eksentrisk kroppslukt som aktiverte det urgamle instinktet hos kvinner. Han vasket derimot håret og issen, selv om han ville aktivere det dyriske og urgamle instinktet hos damen han skulle treffe, var det fortsatt viktig å se sofistikert ut.

Han var klar. De skulle møtes på en av de dyrere restaurantene i byen. Jan hadde med seg sin date, og hans date hadde med seg en venninne til Erik. Han hadde ikke spurt så mye om henne, men hadde gitt ettertrykkelig beskjed om at det var viktig at hun måtte kunne motstå hans utrolige magnetiske tiltrekningskraft, hun kunne ikke være en av de sarte sjelene som ikke tålte hans uimotståelige utstrålingskraft. Som sagt så var han for mye for vanlige kvinner, han trengte noen som klarte å slå blikket ned når de ble for blendet.

Erik var typen som passet på å alltid komme litt etter de andre, slik at han kunne bruke veien til bordet som sin egen personlige catwalk. Om han kom for tidlig, gjemte han seg bare ved et hjørne og ventet til kysten var klar. Allerede før han var kommet inn, skjøt han brystet fram og rumpen bak. Han så noen jenter sitte ved uteområdet, han flyttet solbrillene litt ned mot nesen og blinket til dem mens han holdt øyekontakten. Han syns synd på dem, at ikke de skulle få sitte ved bordet med ham. Men han hadde andre planer i dag, ellers hadde han nok slått seg ned.

Han ventet ved døren, presenterte seg til en ung mann som ledet han bort til bordet. For å vise seg litt ekstra, passet han på å vaie med hoftene, slik at folk virkelig skulle legge merke til ham. Ved bordet stirret han på damen som Jan hadde tatt med, dro sakte av seg solbrillene, så henne i øynene og sa: «Mitt navn er Erik, du er veldig heldig som får æren av å treffe meg». Han blunket til henne og ventet på at hun skulle si noe. Hun var målløs, Erik var forberedt på det. Uansett hvor mye andre ble forberedt på hans usannsynlige og overveldende tiltrekningskraft, slo han likevel pusten ut av dem da de fikk se ham for første gang.

Uten å trekke blikket til seg, satte han seg ned på stolen ved siden av henne. Her var det viktig at hun ble vant med å se på ham. Ellers hadde de ingen framtid. Han akte seg litt nærmere, først da reagerte hun ved å ake stolen litt tilbake. «Oi beklager» sier hun. «Jeg heter Karine, Jan har fortalt så mye om deg. Men jeg må innrømme at jeg ble litt.. forbløffet likevel». Erik dro ene munnviken opp og smilte et sjarmørskt smil til henne. Han bet underleppen sin litt, begynte å suge lett på den før han svarte: «Selvfølgelig». Han måtte gi henne tid, det var klart. Han tenkte på hvordan hun måtte ha det inni seg nå, hvilke følelser som flammet utover i henne og gjorde henne yr etter ham. Han kjente at brystvortene frydelig struttet under skjorten. Han måtte definitivt få vist henne dem etter daten. Det var ingen tvil i hans hjerne om hvor dette bar på vei, hun kom selvfølgelig med ham hjem. Og han ville ha problemer med å holde henne unna ham. «Once you go Erik, you never og back», tenkte han.

Jan hadde allerede bestilt champagne før Erik hadde kommet, nå fikk de både et glass av den og menyen. Erik bestilte det dyreste til seg selv og lot Karine bestille det hun hadde lyst på. Mens de ventet, beveget han sin fot mot hennes under bordet. Det ville være tortur for henne å vente til de kom hjem, han måtte gi henne noe allerede nå. Hun stivnet og trakk foten til seg. Erik sukket. Det ble for mye for henne, stakkars dødelige Karina. Hans dyriske kroppslukt måtte virkelig gjøre seg gjeldende i hennes indre nå. Han var sikker på at hun jobbet hardt med å ikke la urgamle instinkter få henne til å rive av seg klærne og bare be ham om å umiddelbart bli hennes.

Han likte tanken på det, prøvde å se seg selv fra hennes side, men det ble for mye for ham. Han følte som at han skulle eksplodere, at han selv ble forhekset av urinstinktet og holdt på å rive av seg sine egne klær. Han måtte vente. Men han innrømmet for seg selv at det sitret i kroppen hans da han tirret henne ved å late som han ved en tilfeldighet kom borti henne med hånden. Hun trakk seg umiddelbart opp, det fikk bare brystvortene til å knoppe seg mer og en ilende frysing gå nedover ryggen hans.

Ettermiddagen unnskyldte hun seg for å pudre nesen. Han visste hva det betydde, hunville selvsagt vente på ham. Han unnskylde seg også, stilte seg utenfor døren,lukket øynene og trutet til munnen. Kun en forsmak skulle hun få, en forsmaksom skulle vise henne eksakt hva hun fikk. Han frydet seg, og hørte døren gåopp. Han beholdt trutemunnen, men åpnet og lukket den for å vise at tunge ogsåvar på bordet. Hun skrek og løp ut av restauranten. Han sukket igjen. Han varet beist. Et forførerisk, dyrisk beist som virkelig tente den urgamle lystenhos kvinner. Han var for mye for vanlige dødelige, Karin hadde ikke sjans. Hansmilte for seg selv. Stakkars, dødelige Karin.