Naturens Hemmeligheter

part 1: 4år

Jeg gikk innover skogen med den lille kjolen på meg.
Jeg går barfot fordi jeg ikke gadd å ta på meg skoene.
Kjolen min har masse forskjellige sommerfarger.
Det er trossalt sommer... men om en uke er det slutt.
Om en uke vil storebroren min som er 12år starte på skolen igjen.
Han har svart hår etter pappa og Krystall blåe øyne fra mamma. han heter også Kristoff. Jeg derimot har blondt hår fra mamma og grønne øyne fra pappa. Den grønne fargen er som gress.
Jeg gikk dypere og dypere inn i skogen på stien.
Stien kommer fra det lille huset vi bor i.
Huset vårt har rødfarge og svarte karmer.
Vi har en låve med den samme fargen.
Vi har to hester som er helt svarte begge to.
De står i låven nå.
Den ene heter Amy og hun har en hvit flekk på panna.
Og den andre heter Billy og Billy er helt svart. Han er også en vallak så han kan gå med Amy med ingen problemer.
Vi har selvfølgelig en paddock med hvite gjerder til dem.
Mamma har alltid fortalt meg historier fra jeg var ett til tre år, siden jeg ikke husker dem...
Jeg stoppet opp og gikk bort til det ene treet.
Jeg får alltid advarsler,og Velkommen av trærne.
Den jeg gikk bort til kom med en advarsel.
Ikke prøv å kutt meg! Eller hogge meg! For da vil jeg gjøre alt for å ramle på deg!!
Jeg snøftet og satte meg ned ved de store røttene.
Ok... det var det du skulle gjøre...
Flere trær stemmer kom og kranglet om å ha meg på røttene dems.
Jeg begynte å bli mer og mer irritert!
Men sånn er det... jeg kan høre dem snakke, så får de snakke.
Jeg satt der og tenkte. Skogen var grønn og frodig.
Også brune fargen i barken.
Det er mørkt innover i skogen.
Mamma kommer sikkert til å bli sur.
Jeg er så liten, så jeg burde egentlig ikke være ute alene...
Men jeg bryr meg ikke.
Det eneste jeg vil er å få bort gaven jeg ble født med.
Jeg blir gal av alle stemmene!!!
Jeg kan til og med høre dyr snakke og høre tankene til andre mennesker.
Jeg bet tennene sammen og reiste meg opp.
Mens trærne kranglet, så gikk jeg stille og rolig på vei hjem...
Du kan ikke stole på alle... Hver forsiktig med de du stoler på...
Hva slags stemme var det? Jeg snudde meg med den lille kroppen min og så dypt inn i den mørke delen av skogen.
Jeg lette i mørket for å finne eieren av den nye stemmen.
Og der! To gule øyne tittet på meg. Øynene hadde en strek nedover som pupiller.
Dette er interessant. Jeg hadde lyst å gå bort for å sjekke hva slags dyr det var. Jeg har aldri sett andre dyr bortsett fra hester. Men før jeg rakk fram forsvant den.
Det begynte å bli mørkt så det var vanskelig å se hva det var.
Jeg sukket og vente hjem i stedet.
Når jeg kom frem så hadde jeg rett i det jeg sa istad.
Mamma sto på trappa med hendene foldet.
Ansiktsuttrykket viste at hun var både sint og bekymret.
"Har du vært i skogen alene igjen?" Sa hun strengt.
Jeg nikket ja svakt. Hun ristet oppgitt med hodet.
"Hva har jeg sagt om å gå alene i skogen? Det er farlig å gå alene i skogen! Hvor mange ganger må jeg fortelle deg om å spørre noen av oss andre om å være med i skogen?"
Hun ristet mer oppgitt med hodet.
"Kom deg inn i huset..."
Jeg gikk gjennom døren og inn i den lille hvite full av sko gangen. Jeg gikk gjennom kjøkkenet som klaget mye.
Kjøleskapet klaget om at mamma må fylle mer sommer greier i den. Ovnen vil bli brukt. Vasken vil at vannet skal renne.
Jeg grøsset og gikk videre inn. Huset er veldig kjedelig inne.
Alt er bare svart og hvit. Stua har sofaer, et bord, en TV og en pult med en Pc på. Stua klaget ikke så mye som kjøkkenet.
Tven og pcen er de eneste som klager. De vil bli brukt.
Endelig kom jeg til trappa. Jeg gikk fort forbi badet. Den klager hele tiden! Den vil bli renset hele tiden.
Jeg løpet fort opp trappa og inn på rommet mitt. Og den er svart og hvit også. Jeg har svarte vegger og mørkebrunt tre former gulv. Jeg har en hvit skap med klær, en hvit pc pulten (med en svart kontorstol...). Jeg har en hvit seng med svart dyne og pute. Jeg har en hvit stor hylle med leker som står til pynt. Mamma har også kjøpt en barbar pc til meg. Men jeg bruker den aldri (fordi jeg ikke vet hvordan). Men jeg snakker med den ofte.
Hvis du lurer på hvorfor jeg har lekene mine til pynt på hyllen så kan jeg fortelle deg det. Hver eneste leke jeg får av de andre skriker jeg. Jeg skriker i frykt og frustrert.
Jeg vil ikke ha mer stemmer i rommet mitt!! Tenker jeg hele tiden. Så mamma og de andre kjøper ikke leker så mye.
Jeg har hello Kitty leker i denne ene hyllen.
Barbie I den andre.
Og little pet shop på den tredje.
Jeg har seks hyller og tre av dem er tomme.
Har vært i skogen igjen??
Det var pcen. Det er litt rart å snakke med ting.
Jeg hørte skrittene til mamma utenfor døren.
Hva er det som går av henne? Er i skogen og når hun kommer hjem så løper hun opp og rett i rommet hennes! Hun trenger en psykolog...
Jeg visste ikke hva psykolog var, men jeg likte ikke ordet av det.
"Hørte du det?" Sa jeg med spinkel stemme til pcen.
Siden jeg bare er 4år så har jeg en lys tone ut av hva jeg sier.
Nei... jeg kan ikke høre menneske tanker som deg...
Jeg sukket og la meg forsiktig ned på sengen.
Det har blitt mye mørkere ute.
Da tenkte jeg på det ukjente dyret og hva den sa.
Du kan ikke stole på alle... Hver forsiktig med de du stoler på... jeg burde skrive det ned...
Jeg reiste meg opp og gikk med de små føttene mine bort til pulten. Jeg heiste meg selv opp på stolen.
Hva skal du gjøre så sent???
Jeg ignorerte pcen og åpnet den ene skuffen. Det var et papir og blyant der. Jeg tok det opp og skrev ned hva det ukjente dyret sa.
Jeg har så lyst å gå ut og se hva slags dyr det var.
Men kan ikke... Da vil mamma bli skikkelig sint.
Skriften var ikke tydelig og hadde bare digre bokstaver.
Men i det minste forstår jeg hva det står.
Hva skrev du??
Pcen måtte spørre selvfølgelig. "Ingenting spesielt..."
Mumlet jeg og la meg ned i sengen igjen.
Jeg sovnet på et blink.

~~~ neste dag ~~~

Jeg våknet tidlig. Mamma ropte at frokost var klar.
Men jeg ville ikke gå ned.
Jeg er lei av stemmene.
Skal du ikke gå ned snart? Spør sengen og lekene meg.
"Nei..." svarte jeg.
Jeg hørte tramping og døra fløy opp.
Inn kom Mamma.
"Ellie! Kom deg opp av senga og kom ned og spis frokost!"
"Men jeg vil ikke! Kjøkkenet er irriterendes og klager hele tiden!"
"Vennen hvor mange ganger må jeg si at ting ikke kan snakke!"
"Men de kan det!"
Jeg så mamma bli irritert.
"Men du unge dame, etter frokost skal vi dra til en psykolog."