vanndrage prinsen

Kapittel 2

Læreren tokk hånden på hjerte og bukket lett hode i respekt. Før han introduserte seg selv og dem. "Takk for æren av å få en prins som vår guide. Mitt navn er Lustifus" læreren gjorde en gest mot dem. "Og dette er Anna, Luka og Reiji usynelig for øyeblikket"

"Usynlig, hvorfor er han usynlig? og jeg som gledet meg til å se broren min jeg aldri har møtt" August oste falsk, såret skuffelse.                                                                                                                           Reiji har sett nokk av falske folk og deres "sympati for andre" enn seg selv. Til å vite en når han ser en, August er definitivt en av dem.

De fikk kjøre i en limousin. På vei til sentrum med en omvisning og litt bakgrunn for stedene, som de kjørte forbi.                                                                                                                                                                Slik som skole, museum og populære resturanger. 

"Personlig er jeg fan av deres fiskesuppe, den er utsøkt. En stolthet til supper" August hadde nesa stolt i sky, selv om det var korrekt å si i taket isteden for i sky. I Reiji's mening. Med omhu holdt han det for seg selv. Men han var nærmere taket på limousinen, enn skyene akkurat nå. 

"Det er bare fiske suppe, hva kan være så bra med den. Det er jo bare suppe" Luka sin spydighet satte August i kritikk modus. Fortalte i detalje hvorfor suppa har så god, og avsluttet med at det var synd de ikke fikk smakt den før de dro senere. "Ikke det at dere har råd til slikt måltid" var ett murmur.                                                                                                                          

ÅÅÅ SHITT kom til å treffe vifta mellom de to, garantert. Men Reiji ville ikke ha skylda for å ha startet det.

Limousinen stoppet på en parkering plass ved ett shopping området. Sigtsing, yey, NOT. Ikke det at det ikke var noe å se, men se var alt Reiji trengte. Han hadde ikke bruk for verdiløse ting. De kom til å bli ødelagt eller stålet uansett, så hva var poenget.

De gikk innom forskjellige butikker, en av dem var en mat butikk så de kunne få seg litt mat og noe å drikke. Reiji fant vending maskiner med drikker og snacks. For ikke å skremme folk inne på butikken, skaffet han noe fra dem isteden. Så bar det veien til en tempel, ett alter for drage gudene deres. Hvor hvem som helst kunne be eller vise sin respekt. Plassen utenfor bygningen var like stort som to fotball baner ved siden av hverandre. Noen ganger holdes det festivaler her.

Nå var det på tide å dra videre med båten, i det meste tre av dem. Snart var det solnedgang. Reiji hadde bestemt seg for å gi en sjanse til stedet. Han ville Luka og Anna skulle vurdere å gi deres nye sted en sjanse også. Så han huka tak i dem før de måtte dra. Han så på læreren at han sørget for Reiji, ikke gikk ombord i båten igjen. Slott's var på plass også, de så seg rundt stadig vekk. Sikkert på utsikt etter ham. Men han følte seg ikke klar til å dra til slottet, han trengte tid alene til å tenke. Han så båten dra, forsvinne inn i horisonten.

Neste morgen våknet Reiji i tempelet , hvor det ikke gikk vakter fra slottet. Oppe på pidestallen, ett bord pent, men simpelt dekorert. Knelte han på sine knær og ofret sine takker for å få bli natten over, med en gammel figur han hadde spikket selv når han var liten. Figuren var det eneste han hadde fått ha i fred, i alle år han hadde hatt figuren med seg i en lomme, av og til i magi boksen sin. hvor han kunne oppbevare ting, det er en grense for hvor mye eller tungt det kunne bli.

Deretter gikk han retning mot slottet, sitt nye hjem. Han hadde fått tenkte det han trengte. siden han ikke viste en ting om kongeriket, og er kongens uekte barn. Så han på seg ikke noe mere enn en vanlig landsbyer, som kun bodde på slottet fordi han delte blod med kongen. Derfor hadde han ingen rett til adelig-het, og måtte klare seg selv som vanlig landsby boer.                                          Morgenen var kald, soloppgangen hadde så vidt begynt da han våknet. Og det var tidlig sommer. Foreløpig var det stille på gaten. Reiji hadde ikke blitt usynlig igjen etter de andre dro videre med båten. Han ønsket han kunne dra hjem. Men hjem var ikke hjem lenger, ikke var det noe glede å bo der heller. Bortsett fra moren. Med konstant mobbing og brukt som en punching-bag. Alltid blitt gjort narr av for å være halvblod. Det var ikke hans feil han ble født. Hvis han var til å tro ordene til August, så var ikke drage folke rasistiske. 

Mens han gikk fikk han øye på en maskin man kunne kjøpe gode ting å spise fra, en med drikker ikke langt ifra. Med noen mynter kjøpte han brød pinner med urter og en energi drikk. Vanligvis ville han tatt vann, men han kom til å trenge den energien han kunne få. det blåste lett. Lys begynte å lyse i vinduer, tegn på at byens innbyggere våknet opp til en ny dag. Magen rumlet ved lukten av mat.

Varm mat om morgenen!? Var det normalt her? Hjemme hadde han kun spist brød med smør på, med mindre moren spiste med ham, da fikk han ha syltetøy, ost eller skinke på, og ett glass vann å drikke. Lunsj og middag måtte han lære lage selv når han var sju. Da gadd ikke kokkene lage mat til ham mere. Brød pinnene minnet han om det ferske urtebrødet  han fikk spise en gang i året på midtsommeren. Nå kom han vell aldri å smake urtebrød igjen. Han følte seg tung og tom der han gikk med hette over hode. Hadde han hatt hetta nede, kunne du sett med hjelp av lyset fra solen. At håret hans, som så svart ut, egentlig var mørke blått. Det var bare så mørkt at du normalt vis ikke så det.