UTFORDRINGER

5. Fall

Rett før et hinder bygd opp av tømmerstokker og litt grener, tråkket Star på en pressening og hoppet skremt til siden. Jeg kjente pulsen stige og kroppen spenne seg. Jeg måtte holde hodet kaldt og ha is i magen, Star kom bare til å bli mer stressa hvis jeg fulgte hans instinkter. Jeg tok tøylene og fikk kontrollen tilbake, jeg ledet han inn på rett spor og, whoop, hindret var beseiret. Jeg kjente en stolthet bygge seg opp i kroppen min. Lille, kjære ponnien min var som en liten engel jo!

Tenk om igjen!

Vi galopperte videre til neste hinder der han skulle hoppe grind. Igjen kjente jeg den lille kroppen hans spenne seg og stegene ble ikke like runde og myke som de hadde vært tidligere, nå var de stive og veldig anspente. Jeg kjente frysninger gå gjennom ryggen min. Han trampet opp jorda, og gress og jordklumer danset rundt oss. De små hendene mine begynte og svi av og holde igjen ponnien. Jeg hørte stemmen til Susann rope ut en kommando men det ble bare en fjern stemme for meg. Plutselig hoppet Stars bakdel opp og nå var det full sprint for å si det sånn! For første gang hadde Star løpt ut med meg på ryggen. Gud bedre, dette kom ikke til å ende bra!

Jeg satte rumpa ned og prøvde å gjøre meg tung i setet samtidig som jeg lente meg bak. Jeg visste at Star var veldig følsom i munnen så jeg turde ikke ta så mye tøyler. Jeg la sjenklene mine godt inn til kroppen hans og strammet min ytre tøyle. Jeg fordelte vekten min jevnt over ryggen hans mens indre tøyle lagde en ledende sti. Det var bare en ting jeg kunne gjøre nå, nødbrems!

Star pleide å reagere sent på hjelperne så jeg forberedte meg på et brått kast til siden. Jeg kjente balansen min begynne å streike og smerten i hendene mine var som ulvebitt. Plutselig kjente jeg ponnien reagere, men ikke slik jeg hadde sett for meg. Isteden for å søke til tøylene og følge stien min, skrenset han over gressunderlaget og bakparten svulmet seg opp under meg. Bena hans sparket bakut og selv hvor hardt jeg prøvde å holde meg på ryggen hans, var det umulig. Det ene bukkespranget ble til en hel serie full av hopp og sprett. Men man kan si det mildt, jeg holdte meg på mye lengre enn jeg skulle trodd.

Jeg kjente den harde sprangsalen slå til rumpa mi, og vips, der var jeg plutselig på noe som føltes ut som en eviglang flyvetur. Ikke en av de fine flyturene der vi galopperte over milelange enger og frihetsfølelsen bruste inni meg, eller vi hoppet himmelhøye hinder og beseiret hvert eneste ett av de uten noe å pirke på. Denne flyturen kom til å ende som en flystyrt, ment bare for meg, johoo! Jeg tenkte på alle de jeg var glad i, inkludert den lille rakkern som fikk meg i denne posisjonen, før jeg døde, for det mine venner, var jeg nesten hundre prosent sikker på. Vel, jeg kunne jo dø med stil, så jeg limte armene min flatt mot sidene av kroppen min, før kroppen min begynte å rotere rundt seg selv som jordkloden.

Plopp, og der var flyturen min over. Smerten skjøt gjennom kroppen min og det dunket i hodet mitt. Kroppen min ville ikke lystre kommandoene hjernen min prøvde å gi den, det verket. Og plutselig ble alt svart for meg, ørene mine kunne ikke høre en lyd, øynene mine klarte ikke skimte en eneste skikkelse, og kroppen min følte ikke en gang bakken under meg. Og plutselig funket ikke underbevisstheten min heller lenger!

Jeg var definitivt død!

******
Cliffhanger! Mohahahaha! Jeg har dessverre vært veldig slem med dere og ikke lagt ut noe på lengelenge!!! Sori, håper dere kan tilgi meg, for nå er jeg i Sverige og det er sommerferie! Som vil si at jeg ikke har skole eller noe annet å prioritere annet enn hestene mine og wattpad! Jeiiii!