UTFORDRINGER

7. Instinkt

Jeg begynte å bli utålmodig. Mamma så fortsatt på meg med det tomme og triste blikket. Jeg himlet med øynene og som om pappa tok et hint jeg aldri ga han, dultet han borti mamma, noe som så ut til å virke. Hun så litt ned i fanget sitt før hun tok et åndedrag.

"Hanstakk." mumlet hun så fort og lavt at jeg ikke fikk med meg verken bak eller fram.

"Kan du gjenta deg, en smule saktere, en smule tydeligere og en smule høyere røst?" selv hvor høflig jeg prøvde å fremstå gikk det rett vasken, mammas triste og noe, var det redsel jeg så? Hadde smittet over på meg, og når jeg var stresset, frustrert eller skremt klarte jeg ikke holde hodet, og ut av munnen min kom det ord som aldri var planlagt i utgangspunktet.

Mamma så opp fra fanget sitt slik at jeg så rett inn i de blanke øynene hennes, oh boy, jeg forberedte meg på det værste.

"Lisa, Star.. Han stakk. Som i galopperte ut i skogen. Susann sa hun aldri hadde sett et mer vettskremt dyr, frykten lyste ut av øynene hans og man merket på hele han at han var redd." og akkurat i det man skjønte at setningen var ferdig falt en tåre ned kinnet mitt. En helt enkel tåre, en enslig dråpe av salt og vann.

Jeg visste ikke at jeg gråt før pappa tørket kinnet mitt med den tørre og skrukkete tommelen sin. Og som om ikke det var nok ble jeg dratt i enda en klem, og som om Skybert gjorde en eller annen gest, gikk Millie og Henry ut for å la meg være alene med mamma og pappa. Og BOOM, der gikk dråpen, den enslige og harmløse, lille tåren ble til en hel foss, Viktoriafallet nærmere bestemt.

Star.. Hadde rømt? Nei, det klarte jeg ikke en gang å forestille meg. Jeg knep øynene hardt igjen ihåp om at jeg kom til å våkne fra den fæle drømmen når jeg åpnet de igjen, eller det horribele marerittet. Og jeg åpnet øynene, til det samme hvite rommet. Selv hvor latterlig det høres ut, så var det sant. Sykehus hadde den skarpeste og mest irriterende hvitfarge ni hvitfargers historie.

Gaah, det er sugde virkelig, det her var jo bare sånne ting som skjedde i bøker jo, eller film, ikke på ekte! Eller? Det var som om forfatteren over mitt liv var en hevngjerrig tosk hvor alt gikk utover meg og de jeg var glade i. Jeg hater virkelig forfatteren min, haterhaterhaterhater!

Og så tok sinne over, sinne over at jeg ikke klarte å holde igjen den forbaskede hjerteknuseren. Nå var han nok gått seg vill langt inne i skogen, sulten og tørst, hjelpeløs, redd, kanskje skadd?! Forhåpentligvis slo hans indre hest til, instinkt. Jeg gryntet surt og mamma og pappa hoppet forskrekket tilbake med to forundrete blikk.

"Lisa?" mer rakk ikke mamma si før jeg reiste hånden for å få henne til å stoppe snikksankket sitt, for mange ord i ett sånt øyeblikk gjorde meg bare enda mer pissed. Hun tok hintet, heldigvis.

"Jeg trenger bare litt oksygen, pusterom." Unnskylde jeg meg, og det var jo relativt sant. Jeg trengte ro, frisk luft, stillhet.

Selv hvor uforstående mamma og pappa var nå bar de gode foreldre. Det beste de kunne gjort i denne situasjonen var å lystre kommandoen min, og det gjorde de, til punkt å prikke. Mamma gikk først for å åpne vinduet før hun og pappa gikk ut av rommet.

"Bare si ifra hvis du trenger noe mer." sa pappa før han lukket døren bak seg. Jeg nikket smått selv om han ikke rakk å se det, men det føltes ut som jeg bare trengte en bekreftelse fra meg selv også.

'Star, hvis du hører dette, selv om det er minst sannsynlig. Vil jeg uansett at du skal vite, at selv om jeg falt av og endte på sykehus etter det lille showet ditt elsker jeg deg fortsatt. Fall skjer, det må skje. Og du må få tillatelse til å få være en hest inni mellom, men vi må ikke våre egne behov gå utover andre. Jeg kunne vært en mye bedre rytter og eier for deg og du kunne vært en flinkere, mer vitende og kunnskapsrik hest,men det er vi ikke. Vi er på det nivået vi er. Vi er det vi er frem til vi er noe annet. Og vi må ta vare på det vi har, for uten det er vi ingenting. Og med ingenting kan vi ikke utvikle oss, sammen. Så, hvor enn du er nå, skal du vite at om du bestemmer deg for å komme tilbake, idag, imorgen eller om et år om så, så venter jeg, med åpne armer. Klare for å ta deg imot, holde rundt deg, kjenne hårlaget ditt under fingrene mine, stryke deg over neseryggen, kysse den lille mulen din, følelsen av å ha deg i omgivelsene mine, i hverdagen min. Kom tilbake Star!'

~~~~~~
Har hatt en enorm skrivesperre i det siste, men har funnet en medisin! Høre på musikk, da gjerne litt trist eller musikk man pleide å høre på før! Det gir faktisk en sinnsyk motivasjonboost og for meg til p snakke å omformulere flate og kjedelige setninger til å sitere som om det skulle vært tatta ut av, nettopp! - En bok!

Håper i hvertfall dere likte dette kapitlet like godt som meg! For når skrivegleden er på topp blir jeg fornøyd med mine egne ord! Tro det eller ei!