UTFORDRINGER

6. Pipelyder

pip, pip, pip..

Lyden sved i ørene men var umulig å utelukke. Det var som tinnitus, selv hvor mye man prøvde å bli kvitt pipingen, var den permanent, uheldigvis.

"Lisa?!" hørte jeg en stemme si, og igjen skjøt en smerte gjennom hodet. Uten at jeg visste det hadde hendene mine løpt opp og dekket til ørene. Det føltes ut som om jeg var allergisk mot lyd. Enda en gang fikk jeg et elektrisk støt av smerte da en annen stemme hysjet på den andre stemmen.

"Oi, unnskyld, unnskyld, unnskyld! Det var ikke meningen å snakke så høyt, Lisa!" Sa stemmen igjen, bare denne gangen nesten hvisket den. Jeg prøvde å åpne øynene mine men det føltes ut som om de var låst fast.

Igjen hørte jeg stemmene mumle et eller annet, men jeg kjente igjen stemmene, mamma og pappa, Millie og Henry! Og med det fikk jeg røsket opp øyelokkene, men jeg angret fort da de traff en forferdelig stiv hvitfarge. Øynene lukket seg igjen fortere enn kvikt!

Selv om øynene mine var lukket kunne jeg skimte en skikkelse som smør seg over meg, for øynene mine klarte og slappe av litt mer. Jeg prøvde igjen, saktere og mer nølende og åpne øynene. Og denne gangen angret jeg ikke, for dette synet, hadde jeg bare sett en gang, men bare på Millie. To veldig, og da gjentar jeg veldig bekymrede blikk rett ovenfor meg.

Plutselig gled Henry's bekymrede ansikt opp i et skeivt smil. Og før jeg visste ordet av det var jeg omfavnet i en slags gruppeklem som besto av lille meg, Henry og Millie og at på der igjen mamma og pappa, som siste bit på verket, toppen av kransekaka, u name it!

"Du er på sykehuset, heldigvis fikk du en fin landing så du endte bare opp med et par skrammer her og der og en brist i det ene kragebeinet. Du må være veldig forsiktighet hva du gjør, ei kan du gjøre igjen om en uke. Men til da, ikke prøv på flere stunts!" det var pappa som sa det. Og plutselig kom jeg til å tenke på den lille flyturen min. 'fin landing', jeg begynte å fnise ved tanken. Fnise som et lite barn, min fine landing hadde faktisk endt med sykehuset, ja fin landing du!

Jeg fikk mange forvirrede blikk på meg og jeg skjønte tvert at de ikke kunne lese tankene mine for å forstå hva jeg syntes var så morsomt. Så jeg trakk pusten dypt inn, kremtet litt og fortalte hele rodeoshowet jeg hadde med Star. Da jeg var ferdig, kom jeg på.. 'Hvor var Susann?' Og som om mamma kunne lese tanker svarte hun;

"Susann ringte så fort hun kunne, etter å ha sjekket om du var til bevissthet, noe du ikke var. Hun fikk også tak i ambulanse, jeg og pappa kjørte i all hastverk fra jobb for å hente rene klær så du skulle slippe rideuniformen din og så endte vi opp her. Selvfølgelig tenkte vi på dine to gode venner så der har du det svaret også!"

Rideuniformen, ja, mamma kunne overdrive litt når hun prøvde å virke formell. Plutselig kom jeg på noe annet jeg ikke visste svaret på.

"Mamma, hvor er Star, går det bra med han?"

Plutselig fikk hun en bekymret mine igjen. Hun åpnet munnen litt for å svare, men lukket den kjapt igjen. Hva hadde skjedd med Star tro?

******

Cliffhanger igjen! Begynt å bli litt flink på de, eller ikke... Denne var jo ekstremt dårlig ettersom dette kapitlet ble veldig kjedelig og ensformig. Jaja, jeg tror jeg skal satse på korte men mange kapitler da det er det som er lettest å skrive. Innimellom når skrivegleden er på topp blir de litt lenger, håper dere setter pris på det!