Lost in Love (Isac Elliot)

36. Kapittel

Mamma hadde lagd rundstykker til matpakka idag også, og denne gangen var de til og med hjemmelagde. Jeg holder på det jeg sa om å beholde Isac, så jeg kan få sånn her mat hver dag.

"Skulle vi ha den prøva med Line imorra?" spør Isac helt ut av det blå, i det han fullfører det andre rundstykket sitt. Vi sitter ved et tomanns-bord i kantina, men denne gangen sitter vi på et annet enn det vi pleier å sitte på. Vanligvis sitter vi ovenfor hverandre, men denne gangen satt vi på et bord med stoler ved siden av hverandre istedet. Noe jeg synes er veldig, veldig fint, siden isac sin hånd har funnet den vanlige plassen sitt på låret mitt. Noe som ikke er like fint er den stor jentegjengen på bordet bak oss. De sitter i det minste ikke med oss denne gangen.

"Ja, jeg vil da tro det", ler jeg, når jeg legger merke til hvor nervøs Isac virker. "Ho er ikke så fæl assa", smiler jeg og prøver å roe han ned.

"Ho virker ganske fæl. Liker han Bjarte, jeg", smiler han.

"Du er i det minste ferdig med ho etter imorra", ler jeg før jeg innser hva jeg faktisk sier. Jeg kan ikke tro at det er fredag imorgen allerede.

"Ja", sukker han, og jeg skjønner at han tenker det samme som meg. "Jeg kan ikke tro at jeg drar hjem imorgen."

"Ikke jeg heller", svarer jeg og ser ned. Jeg kan ikke tro at det snart har gått en uke. Det blir feil og si at de føles ut som han kom igår, for det har skjedd så utrolig mye siden han kom. Det føles rett og slett ut som han kom for tusen år siden.

"Unnskyld?" sier noen og avbryter oss. Jeg snur meg mot stemmen, og oppdager Emmeline stående foran bordet vårt.

"Er det noe?" spør jeg, uten å bry meg om hvor frekk jeg virker. Jeg har aldri likt Emmeline, og det tror jeg heller ikke at jeg noensinne kommer til å gjøre. Jeg borer øynene mine inn i hennes og venter å svaret hennes.

"Eh, jo, jeg lurte på om jeg kunne fått en autograf? Litt kjapt helst", spør hun, og snur seg for å se over skulderen sin. Jeg ser bort på Isac og venter på svaret hans. Han stirrer på meg som for å spørre om det går greit for meg, og jeg bare nikker.

"Jadda", svarer Isac og tar imot papiret og kulepennen som ho rekker han. Vent, jeg har ikke fått autografen hans ennå. Det må jeg kanskje fikse. Kanskje jeg skal ta noen selfies med han også? Ja, det virker som en bra plan.

"Tusen, tusen takk!" smiler Emmeline. "Jeg absolutt elsker musikken din!"

"Vent", avbryter jeg. Jeg har aldri sett eller hørt noe til at Emmeline er en fan. Det må være noe som ikke stemmer her.

"Hva?" spør Emmeline.

"Kan jeg få snakke med deg alene i sånn 2 sekunder?" spør jeg. Hun nikker og følger etter meg bort til et ledig bord. Jeg hører lyden av stoler som flytter på seg, og jeg innser at jeg akkurat ga alle jentene rundt oss en mulighet til å snakke med Isac. Flott.

"Hva er det?" spør Emmeline igjen.

"Når ble du fan av Isac?" spør jeg til slutt. Er det en ting jeg ikke klarer, så er det når folk later som de er fans av noen de egentlig ikke er det av, kun for å få møte de eller noe sånt. Det er kvalmt.

"Vel, ikke si det til noen, men jeg har alltid vært en ellioteer. Helt siden Wake Up World kom ut i 2013", forklarer ho. Vent, hva?

"Virkelig? Hvorfor skal jeg ikke si det til noen?" spør jeg.

"Ehm, det har seg sånn at Sara og Sofia ikke vi at jeg skal være helt sånn  fangirl og teit, så de vet ikke at jeg egentlig liker han", forklarer Emmeline. Hun ser bort på Isac og jeg kan se gleden i øynene hennes. Uansett hvor bitch ho, Sara og Sofia er, så kan man ikke nekte for at Emmeline faktisk er en fan. Det kan man se på hele ho.

"Hvorfor henger du med de da?" spør jeg, og overrasker både meg selv og ho. Hvorfor bry jeg med om Emmeline uansett? Ho har riktignok ikke mobba meg ho, men ho har ikke gjort noe for å stoppe Sara og Sofia heller.

"De er de eneste vennene jeg har. De er kanskje litt frekke og sånn, men det er de mot alle."

"Men da burde du jo ikke være venn med dem uansett? Hvis de er frekke mot deg og sånn" spør jeg.

"Sånn som deg, Thea og Stina?" spør ho og smiler lurt til meg.

"Hvordan-", begynner jeg, men ho avbryter meg.

"Jeg var på intervjuet igår, og det var ganske åpnebart," forklarer hun. Et lurt smil ligger fremdeles om munnen hennes.

"Vel, jeg", begynner jeg, men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si.

"Slapp av, jeg tror ikke det var så mange som skjønte det. Men jeg kjenner dere jo, og jeg hørte deler av samtalen deres før du og Isac forlot skolen igår", forklarer ho. Hun tar et skritt nærmere før hun fortsetter. "Dere er veldig søte sammen, forresten", hvisker hun inn i øret mitt, før hun smiler og går til Sara og Sofia som akkurat ankom kantina. Jeg går tilbake til Isac og setter meg ned.

"Hva handlet det om?" spør han og trekker stolen sin litt nærmere min. Han plasserer hånda si rundt min, og legger begge oppå låret mitt.

"Ikke noe viktig", svarer jeg kjapt.

"Jenny?" Isac borer øynene sine inn i mine.

"Det var ærlig talt ikke noe viktig, jeg lover", smiler jeg. Isac virker ikke helt fornøyd med svaret mitt, men han lar det være, og smiler.

***

"Okay, den filmen der var fantastisk", ler jeg og går ut av Netflix. Vi hadde bestemt oss for å se på "Love and other disasters", og nå sitter jeg i senga mi, med Isac liggende med hodet i fanget mitt. Jeg stryker hånda mi gjennom håret hans og ser ned på han. Han smiler stort og sier seg enig med meg.

"Isac?" spør jeg.

"Hmm?"

"Kunne jeg fått autografen din også? Jeg drev og tenkte på det istad", spør jeg.

"Ja, selvfølgelig", smiler han. Han åpner nattbordskuffen min og finner en kulepenn og en gammel notatbok. Han åpner boka på en tilfeldig skrive og signerer begge sidene. "Nå har du to", ler han og gir boka til meg.

"Takk", smiler jeg.

"Vil du ta litt bilder også? Vi har vært veldig dårlig på det denne uka", ler han og legger seg tilbake, med hodet på fanget mitt. Jeg nikker og gir han telefonen min. Han åpner kamera-appen, og vi tar et par selfies med han liggende på fanget mitt. Så setter han seg opp og vi tar noen sittende også. Isac bestemmer seg for å ta noen med hans telefon også, så han drar den ut av lomma, og vi gjør akkurat det.

"Vent, jeg trenger bare et sånn her også", sier han før han presser leppene sine mot mine, og jeg hører kameraet klikke. Isac trekker seg unna og smiler, før han går inn på bildet og viser det stolt fram til meg.

"Sånn, det var alle bildene jeg trengte", smiler han. Jeg smiler jeg også, og han presser leppene sine mot mine igjen.

"Vil du se på en annen film også?" spør jeg, og bytter tema.

"Ja sikkert, men før det... Kan vi øve litt til på prøva til Line? Jeg vil gjøre det bra", spør han. Han biter seg i leppa og ser opp på meg.

"Jadda, det kan vi sikkert", ler jeg og finner fram notatene våres. Igjen.

Etter  vi har øvd en stund, banker det plutselig på døra.

"Kom inn", roper jeg mot døra. Mamma åpner den akkurat nok til å stikke hodet inn. Hun smiler til oss, antagelig fordi vi sitter der med hvert vårt fang fulle av skolebøker.

"Thea og Stina er nede og venter på dere", forteller hun, før hun lukker døra og går.

AN:

Hallo! Litt lengre kapittel denne gangen, for  gjøre opp for det litt kortere kapittelet dere fikk sist!

Vil også meddele med dere at dette kapittelets bilde er av MEG og Isac, og at jeg smelter fordi han var så sinnsykt nydelig den kvelden. Han er sånn serr verdens besteste.

Håper dere likte delen :)

-  Nathalie (og Sanne, selv om jeg skrev dette)