Jeg heter Veronica og er 14 år. Jeg har hatt en ganske vanskelig oppvekst siden mamma og pappa er alkoholikere og de døde i ung alder. De fikk meg når de var 19 år. De hadde ikke jobb og ikke utdannelse. Når jeg var 4 år gikk jeg alene til barnehagen. Mamma og pappa kom ikke for å hente meg. Så tilslutt måtte de som jobbet der følge meg hjem. De tilkalte tilslutt barnevernet. Men barnevernet gjorde ingen ting med det. Når jeg var 10 år ble jeg flyttet til en forsterfamilie, det var ikke fordi de endelig kom for å hjelpe meg. De flyttet meg fordi mamma og pappa døde. Det var en stor forandring å komme til forsterfamilie. Med mamma og pappa bodde jeg i en liten hybel. Hos forsterfamilie bodde jeg et kjempe stort hus med svømmebasseng. Men selv om jeg hadde fått en ny familie ble ikke livet mitt noe lettere. Jeg hadde mareritt om mamma og pappas død hver natt. Jeg har en fosterbror men han er 2 år eldre enn meg og kjempe irriterende. jeg var alltid trist. Det eneste som holdt meg oppe var vennen mine og fotballen. Men ingen viste om problemene mine. Jeg smilte og lo hele tiden for å skjule smerten min. Alle gikk på det. Helt til jeg møtte 5 spesielle gutter.
Jeg var på fotballbanen. Klokken var 22. Jeg trente alene. Jeg siktet i det høyre hjørnet og jeg traff. Jeg hadde satt ut noen kjegler. Jeg førte ballen gjennom kjeglene og inn i mål.
"Auuuu!!!", ropte en guttestemme. Jeg hadde hørt den stemmen før......
Jeg gikk bort til personen. Det var Stian.
"Hva er det du gjør her", sa jeg surt.
"Jeg ville møte deg babe, jeg savner deg", sa han. Han var eks-kjæresten min. Jeg slo opp med han fordi han bare tenker på sex.
"Kan du gå", sa jeg.
"Jeg vet du fortsatt elsker meg. Kan vi ikke gjøre det her. Det er ingen rundt her. Ingen kommer til å se oss", sa han mens han desperat prøvde å virke sexy.
"Nei, kom deg vekk fra meg", sa jeg.
"Jeg vet du liker meg". Han trakk meg nærmere mot han. Han var bare noen cm fra ansiktet mitt.
"Kan du bare gå"
"Kyss meg" sa han og lente leppene sine mot mine, jeg trakk meg bort fra han.
"Hvis du ikke kysser meg tilbake slår jeg deg", sa han
"Det tør du ikke", sa jeg. Jeg rakk ikke å si mer før en knyttneve kom hardt mot ansiktet mitt. Han slo meg faktisk.
"Jeg gjør det igjen hvis du ikke hører på meg", sa han surt. Han kysset meg. Jeg kjente tårene renne. Hva ville han med meg. Jeg måtte kysse tilbake. Han prøvde å stikke hånden sin inn i genseren min. Jeg trakk meg unna.
"Hvis du ikke lar meg gjøre det skår jeg deg igjen", ropte han.
"Du vet vel at dette her er voldtekt"
"Jeg er ikke redd for å voldta deg. Jeg har gjort verre ting". Han la meg ned i bakken og la seg opp på meg. Jeg gråt. Han prøvde å rive av meg t-skjorten. Jeg klarte ikke å tenke ordentlig. Men så plutselig fikk jeg tak i fotballen. Den ene armen min var fri så jeg kastet fotballen i hodet på han. Det gjorde sikkert ikke vondt. Men det var nok til at jeg avledet Han litt. Jeg tok fikk løs det ene benet og sparket han i skrittet.
"Jævla hore", sa han. Han reiste seg opp og sparket meg hardt i hodet, så løp han.
Jeg lå på bakken å gråt en stund. Hodet mitt gjorde vondt. Jeg reiste meg opp. Jeg ble sykt svimmel. Jeg tror jeg har fått hjernerystelse. Alt rundt meg var tåkete. Jeg tok å samlet sammen sakene mine og gikk hjemover.
Jeg så ned i bakken hele tiden. Tårene rant. Jeg snufset en gang i mellom. Plutselig falt jeg. Jeg orket ikke å reise meg. Men jeg orket å krabbe til stien. Jeg satt med hodet i fanget å gråt. Hodet mitt verket. Og ansiktet mitt hadde sikkert en stor blåveis. Plutselig hørte jeg noen skritt komme mot meg. Der var mørkt så jeg så ikke så godt. Det var mer enn vare en person. Stian hadde sikkert hentet gjengen sin. Jeg så ned. Jeg turte ikke å se opp. Stian stoppet rett foran men.
"Stian, vær så snill. Ikke skad meg. Du vet du ikke vil voldta meg", gråt jeg.
"Går det bra med deg", sa Stian. Eller det hørtes ikke ut som han. Men jeg er så svimmel så jeg orket ikke høre ordentlig etter.
"Ikke prøv å lek snill Stian. Jeg vet at du sikkert bare kommer til å lure meg til å ha sex med deg. Sånn som du kjør med alle jentene rundt deg. Men jeg er ikke så dum. Selv om du er 2 år eldre enn meg kan du ikke bare behandle meg som en leke", sa jeg. Jeg begynte å gråte enda mer. Noen satte seg vedsiden av meg. Men han som satte seg vedsiden av meg luktet ikke øl sånn som Stian pleier å gjøre. Han som satte seg vedsiden av meg luktet godt. Litt som Polo 1 eller noe sånt.
"Går det bra med deg. Hvem er Stian", sa han som satte seg vedsiden av meg. Jeg så ikke på han.
"Han er eks-kjæresten min", snufset jeg.
"Hva gjorde han med deg", spurte en av de andre guttene.
"H..h..ha...han....han", jeg klarte ikke å snakke.
"Vi er ikke farlige. Bare si alt til oss", sa en av de.
"Han prøvde å vold......", mer klarte jeg ikke å si før jeg braste ut i gråt.
"Skal vi ringe politiet?"
"Nei. Da kommer han eller vennen hans bare til å slå meg" jeg gråt veldig mye nå.
"Hvor bor du? Vi kan følge deg hjem" sa han ene. Jeg husker ikke hvor jeg bor. Jeg husker ikke en gang hav jeg heter.
"Jeg husker ikke", sa jeg.
"Hvorfor ikke?" Sa han som satt vedsiden av meg.
"Jeg vet ikke. Men jeg er litt svimmel etter at Stian sparket meg i hodet og slo meg i øyet", sa jeg.
"Slo han og sparket deg", sa en av dem
"Ja" sa jeg. Det fikk meg bare til å gråte enda mer.
"Vil du bli med oss så du får lit hvile. Så kan du dra hjem i morgen", spurte han som satt vedsiden av meg.
"Jeg drar ikke med 5 fremmede gutter til et sted jeg ikke vet hvor er", sa jeg.
"Du kan stole på oss", sa en av dem. Han bøyde seg ned foran meg. Og løftet opp haken min så jeg så rett inn i øynene hans. Han var perfekt. Det brune håret var helt perfekt. Han så ut som om han var 1 år eldre enn meg. Jeg så på de andre guttene. De var du dødskjekke. Fyfaen de var så kjekke så man skulle tro de ikke fantes. At de bare var noe jeg innbilte meg.
"Jeg er Alexandru, og detter er Vemund, Andy, Thomas og Kevin", sa han som bøyde seg ned foran meg.
"Vil du bli med oss, vi kan hjelpe deg", sa Vemund. Det var han som satte seg vedsiden av meg.
"Men jeg veg ikke hvem dere er en gang", sa jeg.
"Joda", sa Thomas. Vemund hjalp meg opp. Med en gang jeg reiste meg følte jeg meg sykt svimmel. Så jeg falt. Men akuratt før jeg skulle dette i bakken tok Kevin meg i mot.
"Jeg tror ikke du klarer å gå selv", sa han.
"Du kan sikle på ryggen min", sa Vemund. Før jeg rakk å protesterer løftet Andy meg opp på ryggen til Vemund.
"Du veier jo ingen ting", sa Vemund.
"Men hva med bagger min", sa jeg.
"Jeg tar den", sa Kevin og Alexandru i kor. Det endte med at Kevin tok den. Ettervert sovnet jeg mens jeg satt på ryggen til Vemund.
