Hodet mitt verket. Jeg hadde en stor kul. Jeg så rundt meg. Jeg er ikke hjemme. Så tenker jeg tilbake på i går. Stian sparket meg i hodet. Hodet mitt verker fortsatt. Og jeg er sykt svimmel. Jeg husker at jeg møtte noen sykt kjekke gutter. De var helt elsk. Jeg reiste meg opp. Men jeg var så svimmel så jeg falt ned i sengen igjen. Jeg var sykt sliten. Døren til rommet åpnet seg.
"Hei, husker du hvem du er nå da", sa Alexandru sa han å gliste
"Haha, veldig morsomt", sa jeg.
"Så hva heter du egentlig?", spurte han lekent.
"Veronica", sa jeg.
"Hvem er foreldrene dine?"
"De er døde"
"Savner du dem?"
"Nei egentlig ikke"
"Hvorfor ikke?"
"De brydde seg ikke om meg"
"Så du er ikke lei deg for at de døde"
"For å være ærlig er det det beste som har skjedd meg. De var alkoholikere. Barnevernet ville ikke omplassere meg før de døde"
"Men hvor bor du da"
"Jeg bor like ved fotballbanen. Det er det hvite huset med svømmebasseng", sa jeg.
"Så du er rik", sa han flørtende. Jeg begynte å le. Alexandru smilte til meg.
"Hvor gammel er du?" Spurte han.
"Jeg er 14", sa jeg. "Hva med deg"
"Jeg er 15", sa han. Han er bare et år eldre enn meg. Æææææ. Det ble en klein stillhet før Andy og de andre guttene kom inn.
"Oooooo", sa Andy. Jeg begynte å le.
"Ble det noe på deg eller", sa Vemund til Alexandru. Haha.
"Haha veldig morsomt", sa Alexandru.
"Kan jeg få dra hjem nå", sa jeg.
"Greit. Men vi skal følge deg så ikke Stian finne på noe tull", sa Andy.
"Ok", sa jeg.
På vei hjem til meg snakket vi om alt og ingenting.
"Så hvordan kjenner dere hverandre?" Spurte jeg.
"Vi er suite 16. Kom på en av konsertene våre", sa Alexandru.
"Er dere de folka som var med i det programmet?" Spurte jeg entusiastisk.
"Ja haha", sa de i kor.
"Hva gjorde dere ute så sent", spurte jeg.
"Vi skulle hjem, vi spiller inn noen sanger i studioet så vi går hjem der hver dag", sa Alexandru.
"Men hvorfor har jeg ikke sett dere før, hvis dere går der hver dag", spurte jeg.
"Fordi vi fikk nye arbeidstimer i går", sa Thomas.
"Så dere kommer til å gå forbi der hver dag fra nå av", sa jeg.
"Ja " sa Vemund. Jeg ble egentlig litt glad da jeg hørte det.
"Der er huset mitt", sa jeg og pekte bortover veien. Jeg ga alle en klem og tok baggen min og løp bortover. Jeg spurtet inn. Ingen var hjemme. Ingen viste at jeg var borte. Jeg gikk opp og dusjet. Jeg sjekket mobilen min. Jeg hadde fått 10 meldinger, alle var fra Stian. 'Hei. Jeg vet du digger meg' 'jeg kommer å tar deg' 'jeg skal banke deg' det var bare noe av det som sto der.
Etter at jeg hadde dusjet la jeg meg i sengen. Det er lørdag i dag. Jeg har trening. Men jeg orker ikke å gå på den. Jeg måtte hvile. Jeg tror jeg har hjernerystelse. Hvorfor var livet mitt et helvete egentlig.
5 dager senere
Fosterforeldrene mine har passer godt på meg. Jeg sa at jeg hadde løpt inn i en lyktestolpe. De trodde faktisk på det. Jeg hadde heller ikke gått på skolen men i dag skulle jeg prøve. Det var Torsdag så jeg skulle også på fotballtrening.
På skolen møtte jeg vennen mine. Charlotte er bestevennen min. Hun er der alltid for meg.
"Her Veronica. Hvorfor har du ikke kommet på skolen", spurte hun.
"Hjernerystelse", sa jeg. Jeg turte ikke å si det med Stian. Flaks han går på videregående og jeg går i 9. Klasse.
Etter skolen gikk jeg rett hjem. Jeg orket ikke bli igjen for å snakke med de andre.
Når jeg kom hjem hadde jeg 1 time på meg før fotballtrening. Jeg håpet å være alene hjemme. Men sefølgelig var storebroren min hjemme.
"Hei Fredrik", sa jeg.
"Kan du bare gå jeg har venner på besøk", sa han.
"Hvem da?" Spurte jeg
"Kristoffer og de", sa han. Jeg gikk opp på rommet mitt. Jeg orket ikke vennen til Fredrik. De var så irriterende.
Etter fotballtreningen kom jeg rett hjem. Fredrik sine venne var der fortsatt. Jeg tok en dusj og skiftet til det andre settet med fotballtøy og fikk til banen. Kl var jo bare 7.30. Det var ingen på banen. Jeg la ut kjeglene og begynte å føre ballen gjennom dem. Jeg hørte noen lyder bak meg. Jeg snudde meg fort rundt. Det eneste som var der var drikkeflaske min. Jeg tok den opp. Korken var ikke ordentlig skrudd på. Så jeg skrudde den fast. Jeg tok en slurk. Vannet hadde fått en litt bitter smak. Jaja det var sikkert oppvaskmaskinen som ikke hadde skylt av såpen ordentlig. Jeg drakk opp halvparten av vannet. Jeg fortsatte å sparke ballen. Jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og litt svimmel så jeg tok meg en pause.
"Hei babe", sa en stemme. STIAN.
"Hva vil du", sa jeg. Jeg reiste meg opp. Jeg var sykt sliten. Hva er det som skjer med meg.
"Går det bra med deg eller", sa han å gliste. Nå skjønte jeg det grunnen til at korken ikke var skrudd godt nok fast var fordi han hadde skrudd den av og puttet noe i drikken. Og det var derfor den smakte bittert.
"Hvorfor doper du meg ned?", spurte jeg.
"Det får du snart vite", sa han. Jeg merket at alt rundt meg ble tåkete. Jeg kunne se. Men det var vanskelig å bevege meg. Stian gikk bort til meg. Han bærte meg opp i brudestilling. Jeg klarte ikke å tenke ordentlig. Han bærte meg bort til et eller annet sted.
Jeg så opp på han. Han begynte å ta av meg skoene mine. Og så skoene hans. Jeg var redd. Jeg ville skrike. Men jeg klarte ikke. Jeg ville si stopp. Men jeg klarte ikke. Kommer dette virkelig til å skje.
