Døden - Isac Elliot

Kapittel 1.

"Maja!" Hørte jeg pappaen min rope fra stua.

"Ja?!" Ropte jeg tilbake, mens jeg tørket håret med hårføneren.

"Vi drar til flyplassen nå, kjapp deg!" Ropte han, imens jeg satte meg ned på huk, for å knyte skoene mine.

"Kommer." Sa jeg, men det kom ut mer til meg selv.

Jeg reiste meg opp og tok en siste kikk på rommet mitt, før jeg åpnet døra å gikk ut. Jeg gikk ned trappa, og så på de tomme veggene som før hadde bilder hengt opp på seg. Jeg følte tårene presse på, men jeg holdt dem tilbake, siden jeg griner aldri, eller ikke siden ulykken. Men nok om det. Jeg var på vei ut døra til stua idet jeg så Liam på en av krakkene på kjøkkenet.

"Liam? Vet du hvor pappa er?" Sa jeg til han, mens jeg gikk inn på kjøkkenet.

Han reiste seg opp når han fikk øye på meg, og begynte å gå ut i gangen, mot utgangsdøra.

"Ja, han er i bilen." Sa han før han sprang ut døra.

Når jeg kom ut av utgangsdøra, så tok jeg ett siste blikk på huset før jeg låste døra, og fortsatte nedover trappa opp mot huset. Jeg satte meg inn i bilen, smalt døren, kastet husnøklene fram til pappa, som tok imot, og tok på meg setebelte. Så begynte vi å kjøre.

"Pappa?" Spurte jeg han, når vi var cirka en time unna flyplassen.

"Ja, Maja?" Svarte han, mens han så på meg raskt i speilet.

"Kommer vi noen gang tilbake?" Spurte jeg han.

"Hva mener du med det?" Spurte han meg, mens han skrukket opp fjeset så han fikk rynker i panna.

"Vis vi dør, kommer vi noen gang tilbake, eller forsvinner vi?" Spurte jeg han, med et lite smil plantet på fjeset mitt.

"Åå, um, jeg er ikke helt sikker. Men jeg har hørt at vis vi blir drept så kommer vi tilbake med en sjanse, for og ta hevn på den person som drepte oss. Men det er sikkert bare en myte." Fikk jeg som svar.

Det eneste ordet som kom opp i hodet mitt etter det svaret var; Mamma.

~*~

Når vi fikk sjekket oss inn på flyplassen, så måtte pappa ta farvel, siden han skulle være igjen her i Norge i tre uker til før han kom til Finland, pga. jobb. Etter det så gikk jeg og Liam inn på en café, for å spise frokost, det var nesten helt fullt, bare to bord ledige, eller ett nå, siden noen andre tok det ene bordet. Så vi tenkte raskt og satte oss ned på det siste ledige bordet med 6 stoler.

"Går du og bestiller? Så kan jeg sitte her å passe på plassen vår." Sa Liam, etter at han fikk koblet seg inn på café wifi-en.

Jeg var for trøtt til å svare, så jeg nikket bare med hodet. Så gikk jeg å bestilte to baguetter med ost og skinke, og to eplejuice i kassa.

Når jeg hadde fått maten og har betalt, så begynte jeg å gå tilbake til bordet vårt. Men når jeg var rundt 6 meter unna, så jeg at det satt to gutter der sammen med broren min. Jeg var litt forvirret først, men ristet bare på hodet, og tenkte at broren min bare var veldig snill å ga dem sitteplasser.

"Hallo?" Det kom mer ut som et spørsmål, enn jeg hadde tenkt.

Jeg fikk to par øyne på meg etter det, siden broren min er en asosial liten dritt, og bryr seg mer om telefonen sin enn om meg.

"Halla," sa den med mørkt hår.

"Yo!" sa den ene andre med blondt hår.

"Jeg er Daniel, men du kan bare kalle meg Danu, og dette er Lasse." Sa han som heter Daniel, mens han pekte på Lasse.

"Um, ok? jeg er Maja?" Men det kom mer ut som ett spørsmål enn et svar.

Jeg satte meg ned på en ledig stol, så ga jeg baguetten og juicen til Liam. Det var en klein stillhet. Ingen sa noe, helt til flyet vårt ble ropt opp igjennom høytalleren.

Så vi reiste oss opp, og var klare til å gå, helt til at Lasse spurte oss om vi skulle ta det flyet som ble ropt opp.

"Ja, hvordan det?" spurte jeg han, imens jeg pirket litt på enden av genseren min som hadde på litt eplejuice på seg.

"Det er vårt fly også, Isac sa han skulle møte oss der." Sa han, men den siste delen var rettet mot Daniel. De reiste seg opp, og begynte å gå etter oss.

"Ja, han sa han forsov seg, men han var på vei." Sa Daniel til Lasse, mens vi gikk ut av caféen.

"Når sa han det?" Spurte Lasse han, mens øyenbrynene hans gikk opp.

"Når jeg spurte hvor han var, cirka 30 minutter siden." Hørte jeg han svare tilbake.

Vi fortsatte å gå nedover mot gaten vår i stillhet. Når vi kom fram, sto det på tavlen at vi kunne begynne å stige ombord. Jeg sjekket inn sist, så når jeg gikk nedover den lille korridoren, begynte jeg å titte på billetten min. Det sto at jeg satt på på sete 30 B. Det betyr at jeg har plass i midten. Jeg nedover midtgangen og fikk plutselig øye på at Liam satt på ett sete midt imellom Lasse og Daniel midt i flyet.

Jeg stoppet opp og så på Liam som om jeg ikke kunne tro mine egne øyne, så spurte jeg han "Hvorfor sitter du her? Har ikke vi sete ved siden av hverandre?"

Han så bare blankt på meg.

"Jeg sa jo til deg at det ikke var to seter ledige ved siden av hverandre når pappa bestilte billett." Sa han, mens jeg begynte å tenkte tilbake til når han kunne ha gjort det.

"Når sa du det til meg?" Spurte jeg han, når jeg ikke kunne huske når.

"Um, kanskje rundt klokka halv 5 om morgenen når vi skulle kjøre hele veien til tante i Bergen. Du var veldig trøtt, men jeg vet du fikk det med deg," sa han.

"Ååå," sa jeg, men begynte å gå til sete mitt når jeg merket at jeg hadde stoppet midt i midtgangen, og hadde noen trøtte, slitne, og litt irriterende folk bak meg.

Når jeg kom til sete mitt, så så jeg at det jeg satt på den siste rekka med seter i flyet. Jeg måtte begynne å klatre over en gammel mann som satt å sov på sete 30 A. Når jeg kom fram til sete mitt, satte jeg meg ned, tok på meg beltet, og fant fram telefonen min, og satte inn hodetelefonene mine, fant fram Spotify, og skrudde på shuffle.

Plutselig kom det en bevegelse ved siden av meg. Jeg tok ut en av hodetelefonene, løftet blikket, og ble møtt med verdens vakreste øyne. Jeg tenkte ikke over at jeg stirret, før han slapp ut en liten latter.

Jeg følte at det kom farge til skinnene mine, herregud så flaut.

"Kan jeg komme forbi?" Hørte jeg, en av verdens vakreste stemmer jeg noen gang har hørt.

"Um..." Jeg tenkte ikke over at jeg hadde begynt å stirre igjen, før han begynte å le, igjen.

"S-s-selvfølgelig," stammet jeg ut. Med trynet helt rød, og blikket vendt ned, flyttet jeg føttene mine, så han kunne komme forbi.

Han smøg seg forbi, satte seg ned med ett huff, og førte synet tilbake til meg.

"Hei! Jeg er Isac." Sa han, med ett lite smil plantet midt i fjeset.

"H-hei," det føltes ut som om jeg skulle dø fra pinlighet, "J-jeg er Maja."

Etter det sa vi ikke så mye til hverandre, vi hadde bare øyekontakt helt til at flyet begynte å gjøre seg klar.

Når piloten begynte å snakke, tok jeg og satte inn hodetelefonen som jeg tok ut.

Når jeg begynte og flyte mellom bevissthet, og ubevissthet, var den eneste tingen jeg kunne tenke på før søvn omfavn meg; blikket som Isac ga meg; lengsel, håp, og et lite glimt av noe jeg ikke fikk med meg.

~*~

Første kapittel.

Hva syntes dere?

Plis stem og kommenter, det hjelper mye.