Døden - Isac Elliot

Kapittel 2.

Jeg våknet brått ved at noen sparket meg på ankelen.

"Huh?" Jeg åpnet det venstre øye, og så en gammel mann, sovende.

Jeg åpnet det andre øye, og satte meg opp.

"Kan du flytte deg så jeg kan komme ut?" Hørte jeg en stemme si til meg fra høyre.

Jeg skvatt og snudde meg, jeg kom ansikt til ansikt med Isac.

"Huh?" Sa jeg til han, men våknet litt opp når jeg tenkte over hva jeg sa. "Selvfølgelig."

Jeg reiste meg opp, gikk ut i midtgangen så han kunne komme seg forbi. Jeg strekte meg helt til jeg kunne høre knake lydene fra ryggen min. Jeg løftet blikket når jeg hørte en stemme kremte.

"Kommer du?" Hørte jeg Isac si. Jeg var forvirret. Hvorfor skulle jeg komme med han? "Hva?" Spurte jeg.

"Kommer du? Vi skal vist samme vei." Sa han, etter når han hadde sagt det, pekte han mot utgangsdøra i enden av midtgangen. Helt i enden sto Liam, Daniel og Lasse.

"Skal vi samme vei?" Spurte jeg.

"Ja. Jeg snakket med Daniel når du lå å sov, han sa at du skal til Esbo? Eller noe sånt. Jeg bor jo i Esbo så jeg tenkte at vi kunne slå følge?" Svarte Isac. Jeg var litt overrasket først, men nikket på hodet rett etter.

"Okei." Svarte jeg han. Jeg begynte å gå nedover midtgangen mot guttene som sto der. Jeg snudde hodet litt rundt så jeg kunne se om Isac gikk etter meg. Det gjorde han. Jeg følte et smil komme opp på fjeset mitt. Jeg vet ikke hvorfor men jeg følte små gnister inni meg når Isac krasjet i meg. Vi falt på gulvet begge to.

Jeg følte at skinnene mine fikk farge i seg. Jeg kunne høre Liam le fra avstanden. Herregud så flaut. Isac reiste seg opp, og strakte armen sin ut mot meg. Jeg stirret på armen før jeg skjønte at han ville at jeg skulle ta den, så han kunne trekke meg opp. Jeg gjorde det etter at det lille danse party-et i hodet mitt hadde roet seg ned.

Når jeg hadde kommet meg opp på føttene, takket jeg han, og snudde på hælen, og begynte å gå mot utgangen. Jeg krasjet skulderen min hardt i Liam sin når jeg kom bort til han. Jeg hørte at latteren han roet seg, og han begynte å følge etter meg. Som om han prøvde å fange meg. Jeg følte glede kom inni meg, så jeg begynte å le, også begynte jeg å løpe mot utgangsdøra til flyet. Jeg løp ut i varmen. Eller det var ikke helt varmt, men varmere enn Norge, så, varmere.

"Maja!" Hørte jeg Liam rope bakfra. Jeg lo bare, og løp videre. Når jeg hadde kommet til dit du kunne hente bagasjen sin, jeg stoppet opp får å få pusten tilbake.

"Maja!" Hørte jeg Liam rope i øret mitt. Jeg skvatt til når jeg hørte den plagsomme latteren hans. Jeg snudde meg mot han og slo han i armen. Han slapp et skrik ut, fordi han var ikke planlagt for å bli angrepet. Jeg smilte uskyldig tilbake.

Jeg så at Lasse, Daniel og Isac kom bak Liam. Det så ut som om de var i en dyp, viktig samtale. Jeg kunne høre noen ord fra samtalen, men jeg kunne ikke finne en sammenheng med dem.

"-du kan ik-" sa Daniel.

"-vfølgelig kan je-" svarte Isac på det Daniel sa.

"-ar du glem-" Sa Lasse, men ble avbrutt av Isac.

"Nei!" Ropte Isac til dem. Han så veldig frustrert ut. Når han hadde ropt det, flere fjes snudde seg mot dem får å se om noe hadde hendt. Jeg så at Liam snudde seg mot dem, og begynte å gå nærmere dem.

Når han hadde kommet bort dit, hadde Isac roet seg ned, og smilte til Liam før de hadde en sånn bro hug.

Jeg begynte å gå til dem etter at jeg hadde hentet min og Liam sin bagasje. Når jeg hadde kommet fram til dem, så jeg at de stirret på meg. Alle sammen.

"Um, unnskyld meg, men skal ikke vi rekke en buss?" Spurte jeg dem.

"Hæ? Oh, nei, vi fikk sitte på til Isac. Pappaen hans kommer å henter dem, og han sa at de hadde plass til to til. Vi skal jo tross alt til samme nabolag." Svarte Liam mens jeg ga han kofferten sin.

"Selvfølgelig." Hvisket jeg til meg selv. "Skal vi gå?"

Det fikk Isac til å falle ut av den dagdrømmen han var i. Han nikket på hodet og begynte å gå mot utgangen. Vi fulgte etter.

Når vi hadde kommet oss ut av flyplassen, begynte vi å gå mot en 7-seter bil. I den bilen satt det en mann på telefonen sin, og en jente i et sete bak. Hun hadd en kjærlighet i munnen mens hun trykket i vei på telefonen hennes. Hun kikket opp når hun så oss. Hun så overrasket ut. Men det så ikke ut som om at hun brydde seg om det, fordi hun hoppet ut av settet sitt å sprang mot Isac for å gi han en klem.

"Isac!" Hørte jeg henne rope, akkurat som at hun hoppet opp og ga han en stor klem.

"Ava," hørte jeg Isac si akkurat i det hun ga han en klem. Han klemte tilbake. "Jeg har savnet deg."

Jeg følte sjalusi samle seg inni meg, men la det vekk inn i hodet mitt. De så veldig like ut. Kanskje de er søsken? Herregud så mye jeg håper det. Isac er mi- vent litt! Tenkte jeg akkurat det? Jeg følte noen riste meg ut av tankene mine. "Huh?"

"Kommer du?" Spurte Liam, han så veldig irritert ut, sikker fordi at jeg holder de tilbake.

"Selvfølgelig, tenkte bare på noe." Svarte jeg når mannen fra bilen kom ut av bilen, og begynte å gå mot meg og Liam.

"Skal jeg ta bagasjen?" Spurte han oss. Han hadde en lege uniform på seg. På navnelappen sto det Fredrik Lundén.

Jeg ga han bagasjen min, og Liam ga sin også. "Takk Fredrik." Sa jeg og Liam samtidig.

"Ikke noe problem, bare kall meg Fredi." Jeg og Liam nikket på hodet og satt oss i den bakerste raden i bilen, der det bare er to plasser.

Jeg holdt på å drifte inn og ut av bevissthet og ubevissthet, men så at Isac sendte meg et blikk i speilet i midten av bilen framerst; Glede og en følelse jeg ikke fikk med meg før han vendte blikket ned.

~*~

Hva synes dere?

Skal jeg fortsette? Jeg føler at jeg ikke får noen tilbakemelding fra dere lesere. Så hvis du vil at jeg skal fortsette, pils gi tilbakemelding.