Raped (Norsk)

Kapittel 37: Legenvakten

Gravid?? Gravid! Jeg kan ikke være det. Og med hvem...

Før jeg fikk spurt meg selv om noe mer, visste jeg allerede svaret. Jeg var ikke beskyttet da Will voldtok meg. Et sinne kom over meg. Jeg takket doktoren og gikk. Will kom fort gående etter meg. Vi snakket ikke på veien ut. Parkeringsplassen var like tom som venterommet. Jeg var både sint og trist. Jeg ville jo selvfølgelig bli en mor en dag, men før det ville jeg ha en karriere og noen jeg var forelsket i, og kanskje være gift eller i hvertfall forlovet.
Bilen var låst og Will hadde nøklene. Han kom bort til meg og stilte seg rett bak meg. Jeg ville ikke snu meg. Han tok hendene på hver sin side av meg og lente seg til vinduet på bilen.

"Kan vi snakke om dette?" Jeg sa ingenting.

"Du? Jeg vet dette er brått og at dette kanskje ikke er i planene dine, men kanskje vi kan finne ut av dette." Jeg snudde meg og så han inn i øynene.

"Jeg vil ikke dette. Dette er over hodet ikke i mine planer!" Tårene kom fram.

Will dro meg inn i en klem og holdt godt rundt meg. Han hysjet rolig på meg og strøk hendene over ryggen. Han var vel egentlig like redd han også, men han viste det ikke like mye. Kanskje han ville dette. Å være far var vel i hans planer også. Jeg holdt rundt han og nå. Tankene mine var så forvirrende at jeg så vidt greide å holde meg på beina. Tårer kom det plenty av og musklene svekket meg. Han kysset meg på pannen og låste opp bilen. Jeg satt meg inn og tok på musikken. Han kom inn i førersetet og begynte å kjøre.

Vi kjørte bare rundt overalt. Jeg trengte å tenke. Jeg trengte den beroligende stillheten i bilen, med unntak av musikken. Jeg trenge et klart syn. Will sa ingenting. Han skjønte meg. Dette er det som hjelper meg. Tanker blir klare. Ting blir lettere. Jeg finner meg selv. Og gjennom alt dette, fant jeg stedet jeg lette etter. Et stort villa hus, med en jente som bodde der, med navnet Brooke.

"Kom inn du," sa hun med en varm stemme. Hun ga meg en klem når jeg kom til døren, og tok meg med inn. Will ble ikke med. Jeg trengte tid med henne alene. Foreldrene hennes var ikke hjemme som vanlig. Alt var så stille. Jeg begynte å forklare alt sammen. Hun datt liksom mer og mer ut, men forsto alt fremdeles. Jeg bablet i vei og både banning og tårer kom fram. I alt var det bare et stort rot jeg ville komme meg ut av. Denne sommeren ble bare verre og verre, uansett hvor jeg havnet opp. Hun nikket hele veien. Sa ikke noe. Jeg var helt koblet ut. Det var ingen riktig vei ut av dette.

"Det skal gå fint, uansett hva du gjør. Bare pass på at du ikke sitter en dag og tenker på hva du kunne gjort annerledes." Hun klemte meg og jeg nikket.

"Jeg vet ikke om jeg greier dette, Brooke."

"Dette komme til å gå så fint skal du se. Og når det ikke gjør det, så er vi alle her." Hun tørket vekk den ensomme tåren min, som rant nedover skinnet mitt, og følte meg opp til gjesterommet. "Prøv å sove litt du." Hun lå meg nedpå sengen og slukket lyset på veien ut.

****

Solen kom inn gjennom de veldig tynne hvite gardinene. Det var frisk luft i rommet, på grunn av det ene vinduet som hadde stått litt åpent gjennom natten. Jeg tok et dypt pust inn og strakte på kroppen min før jeg pustet ut igjen. Det var en deilig følelse. Hodet var tomt for tanker og på en måte føltes det ut som at alt skulle gå bra.
Etterhvert kom mat lukten inn i rommet. Det luktet armeriddere lang vei. Nam. Magen rumlet i det jeg satt meg opp. Jeg tok på meg den store hettegenseren Brooke hadde lugget inn på rommet for meg. God og varm. Når jeg åpnet døren traff mat lukten meg enda mer. Kvalmen kom plutselig og jeg løp inn på badet i max tempo. Brooke kom løpende opp og holdt håret bak for meg. Det var ikke stort mer som kunne gjøres. Hvordan skulle jeg komme meg gjennom dette i ni måneder?

Det dempet seg etterhvert og jeg fikk endelig tid til å puste ordentlig. Vi gikk ned til kjøkkenet der maten sto klar. Den var ikke helt kald. Vi lo litt av det og satt oss ned for å spise. Kvalmen gikk over og jeg følte meg normal igjen.

"Hva håper du det blir?"

"Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Om det er en jente så kan jeg kjenne meg igjen med henne. Du vet, lære henne alt jeg selv har lært om jenter og gutter. Om det er en gutt, kan jeg lære han å passe på jente han kommer til å ha i livet og være den mannen som er lojal og god." Jeg tok den ene hånden på magen og smilte.

"Det er et godt svar." Hun smilte å tok den siste biten av armeridderen sin.

Det banket på døren og jeg løp for å åpne. Det var Will. Han så ut som et svin. Nesten som han nettopp hadde stått opp.

"Hei. Hva har skjedd med deg? Du ser ut som du nettopp sto opp."

"Jeg gjorde det. Biler er ikke så behagelig å sove i, men det er ikke det verste heller. "

"Hva? Du kunne jo kommet inn her."

"Neh. Du trengte tid alene med Brooke. Det går helt fint. Men jeg er veldig sulten." Han smilte og gikk inn.