Raped (Norsk)

Kapittel 19: Bror?

Jeg så seriøst på mamma og slapp ikke blikket fra henne. Hun nikket nervøst og gikk for å hente pappa. Jeg gikk i mellomtiden inn til peisestuen og ventet på de begge. Jeg var selv nervøs og kjente at kroppen min begynte å skjelve. Mamma og pappa kom inn og satt deg ned i sofaen. Jeg satt i midten på den andre sofaen rett over deres.

"Hva gjør du her da Gabrielle? Jeg trodde du hatet oss eller noe når du bare stakk av. Vi hørte jo aldri fra deg. Jeg trodde du hadde blitt kidnappet." Mamma var såret i blikket og jeg så at hun måtte svelge en klump for å unngå å gråte.

"Ja. Din mor og jeg meldte deg savnet til politiet, men de fant deg jo aldri." Pappa var også såret i blikket, men han prøvde mer å skjule det. Mannfolk, skal jo aldri være lei seg de!

"Jeg er lei for det, men jeg trengte å komme meg vekk herfra og bli mer klar i hodet." De så spørrende på meg og på hverandre. "Jeg greide ikke være i nærheten av dere, etter det som skjedde med meg for to år siden."

"Hva snakker du om? Hva skjedde?" Mamma har en tendens til å være veldig utålmodig og gir ikke noen sjansen til å snakke videre før hun sprø spørsmålene sine.

"Det er derfor jeg nå har kommet tilbake, jeg er klar for å snakke om det. Når jeg var 15 år... ble jeg voldtatt. Det var den natten jeg var hos Jenny og kom to timer forseint hjem. Dere kjeftet på meg for det, isteden for å spørre hva som hadde skjedd. Jeg ble veldig såret over det, og jeg stengte dere ute etter det."

De satt med store gap på munnene sine og like store øyne. Mamma begynte etterhvert å grine og greide, som vanlig, ikke å kontrollere det. Hun fikk ikke til å snakke, for alt hun prøvde å si hørtes ut som babysnakk. Pappa holdt rundt henne og prøvde å roe henne ned. Jeg rørte ikke en muskel. Jeg satt der med like seriøst blikk men tankene hadde havnet på Alex og Brooke. Pappa knipset med fingrene og fikk meg ut av tankene.

"Vi er så lei for det, skatten min. Vi burde visst bedre." Han så ut som han var skuffet over seg selv.

Mamma vinket meg bort til dem, og jeg kom bort å satt meg i midten av dem. De klemte meg fra hver sin side og lot meg ikke gå så fort heller. Det var godt å endelig få det ut. De strøk meg nedover håret og ryggen. Jeg kjente tårene mine begynte å renne. Jeg kunne ikke styre meg selv nå. Jeg er alltid så svak rundt mamma og pappa.

"Jeg er så glad for at du har kommet hjem igjen. Nå kan jeg slappe av. Rommet ditt er akkurat som det var når du gikk," sa mamma mens hun strøk hånden i håret mitt.

"Wow. Jeg har ikke tenkt til å flytte hjem igjen mamma! Jeg skulle bare vise dere at jeg er ok. Men jeg vil gjerne være her en uke eller mer." Jeg så på henne med dådyr øynene mine og smilte forsiktig.

"Greit. Men jeg skal vite hvor du bor og hvilke skole du går på." Hun smilte tilbake. "Er du sulten kjære?" Jeg nikket og hun gikk ut på kjøkken for å lage mat.

Etter en liten halvtime var maten klar. Jeg spiste godt og gikk opp på rommet mitt. Jeg så på klokken. Den var ikke så mye. Bare syv. Jeg kom her ganske tidlig. Brooke og Alex har vel ikke stått opp enda. Jeg satt meg ned i sengen min, og kjente at jeg var veldig trøtt. Jeg fant ut at bagen fremdeles var nede, så jeg gikk ned igjen for å hente den. Mamma og pappa spiste resten av frokosten på kjøkkenet, og koste seg godt mens de gjorde det. Jeg snudde meg rundt igjen, for å gå opp trappen, men det var noe i veien som jeg gikk rett inn i. Jeg gikk bak og så litt opp. Det var visst ikke noe, men noen.

"Hvem er du, og hva gjør du her inne?" Spurte personen jeg gikk inn i. En gutt. Han så ut som han var på min alder.

"Jeg bor her. Hva er din unnskylding?" Jeg løftet på øyenbrynet og forventet en ganske så god forklaring.

"Jeg er veldig sikker på at jeg hadde visst om du bodde her, siden jeg bor her selv." Han løftet på sitt øyenbryn og forventet sikkert en enda bedre forklaring fra meg, men det var tomt. Hva skulle jeg si? Jeg er i sjokk.

"MAMMA!!" Ropte begge to ut i kor, og vi satt hverandre i sjokk. Mamma? Han er jo mørk i huden, og sist gang jeg sjekket var begge mine foreldre hvite.

"Hva er det?" Hun så på oss begge og fikk store øyne. "Åja, det var jo det."