Raped (Norsk)

Kapittel 40: 4 måned

Magen ble bare større og større nå. Jeg kunne ikke noe får å slutte å smile. Det var tidlig på morgenen. Skolen begynte halv ni. Jeg reiste meg opp fra sengen og der kom det. Jeg løp til badet. Jeg måtte tisse! Heldigvis var jeg ferdig med morgen kvalmen.

Jeg ble fort ferdig og kastet på meg noen gode varme klær. Nå for tiden frøs jeg så mye. Men så begynte det også å nærme seg jule tiden. Will kom etter meg i zombie-tempo. Skulle nesten tro han gikk i søvne. Jeg lagde en rask frokost også var det på skolen.

***
"Gabbie!! Der er du. Jeg trenger hjelpen din." Brooke smilte stort.

Jeg kunne se at det var mange som stirret på meg. Magen var ikke lett å skjule lenger, og folk begynte å spre rykter.

"Gabbie!!" Hun knipset meg i fjeset. "Hørte du hva jeg sa?" Hun var seriøs i blikket.

Jeg nikket og fokuserte på henne denne gangen. "Jeg skal på date." Hun spratt rundt som en liten sprettball. Gleden i øynene hennes gjorde meg glad. Det var fint å se at hun hadde det godt. Vi skulle inn i helse timen. Alex kom nedi gangen. Vi fikk øyekontakt. Jeg ventet på han i dør åpningen.

"Alex kan vi snakke?" Han prøvde å komme seg unna men jeg ga meg ikke så lett. Øynene hans himlet. "Jeg vet dette har vært hard på deg, men jeg vil virkelig at du skal være en del av dette. Du vil alltid være den første gutten jeg elsket." Øynene hans ble store, som om han var overrasket.

"Jeg vet ikke hva jeg skal si." Han lette etter ordene men fant ingen.

"Du trenger ikke si noe nå. Bare tenk på det, så..." Jeg kom ikke lengre en det. En skarp smerte kom i magen. Jeg datt rett ned på knærne. Alex hold rundt meg og ropte på hjelp. Helselæreren kom løpende ut. Jeg skrek av smerte. Brooke kom også løpende og ringte etter sykebil.

Jeg kunne så vidt puste. Det var en forferdelig smerte. Will hadde blitt ringt og kom løpende. Han var hvit i fjeset. Jeg hadde glemt at det var Alex som holdt rundt meg, og så på Will at det var noe han ikke likte. Brooke satt seg ved siden av Alex og hjalp til.
Sykebilen kom ti minutter etter de hadde ringt. Det var de lengste ti minuttene jeg noen gang hadde hatt. De lå meg nedpå båret og trillet meg ut. Will, Alex og Brooke kom alle med. Will var med i sykebilen mens Brooke og Alex kjørte bak. Jeg fikk en maske på meg som skulle hjelpe meg å få puste. Det føltes ut som jeg hadde fått et anfall i samme slengen. Men det visste vel ambulanse folket. Will holdt meg i den ene hånden å kysset den. Jeg skalv som en Chihuahua.

Vi var fremme raskere en det jeg trodde. Jeg ble trillet fort inn. Will kom løpende etter. Jeg var livredd. Hva var gale med meg? De trillet meg inn på et lite rom. En lege kom løpende inn og ba meg om å ta av meg jakken og ta opp genseren. Han kjente etter hvor jeg hadde smerter. Etter en halvtime kom han tilbake. Jeg ble forklart hele situasjonen.

"Det kan se ut som at du har en foreliggende morkake." Han så bekymret ut.

"Hva vil det si?" Jeg var på gråten.

"Det vil si at ved valg av å fortsette dette svangerskapet ligger du i en risiko av å miste barnet ditt og i verste fall... Miste ditt eget liv."

"Så det du sier er at de begge kan dø?"

"Ja. Det er akkurat det jeg sier, ja."

Vi satt begge i sjokk. Jeg kjente at tårene bare kom frem nå, men jeg lagde ikke en lyd. Will var nesten litt for rolig. Legen ba oss om å gå hjem å tenke på det. Jeg tok tingene mine og dro med meg Will ut. I gangen satt Brooke og Alex. De reiste seg opp. Brooke hadde tårer i øynene. Alex var faktisk bekymret i blikket. Jeg smilte til de begge.

"Det går fint med meg. Ikke tenk på det. Jeg har det fint og alt kommer til å gå bra." Jeg sa det som om jeg mente det. Jeg trodde faktisk på det selv.

"Så bra. Jeg var så redd for deg. Trodde nesten du skulle dø." Brooke lo litt nervøst.

Will sto der bare. Helt målløs. Han gikk ut til Brooke sin bil og satt seg i baksetet. Alex satt seg bak til han og prøvde å snakke med han, men Will sa ikke et ord. Jeg satt meg fremme med Brooke. Hun tok på full musikk. Glad musikk. Jeg elsket denne musikken, men aldri har jeg ville så mye å bare kaste musikken ut og kjøre på den en million ganger. Gud ville virkelig slette meg fra verden. Jeg har bare vært et prosjekt for han som han nå er ferdig med, og bare vil kaste ut.

Brooke følte oss opp til døren og meg inn på rommet. Will hadde fremdeles ikke sagt et ord. Han var i en slags sjokk. Hun gikk stille ut av leiligheten. Jeg lå meg bare til å sove. Det var ikke noe jeg kunne gjøre noe med. Jeg kommer ikke til å ta livet av dette barnet. Kommer ikke på tale om. Jeg sovnet uvanlig fort. En dyp god søvn. Alt stresset hadde vel gjort meg så trøtt. Det var deilig. Men det varte bare noen timer.

Jeg våknet brått av høye lyder. Det hørtes ut som noen hadde brutt seg inn, men jeg så ikke Will inne på rommet. Jeg gikk inn til stuen. Det var knust glass og andre ting som lå over alt på gulvet. Det hadde klikket for han. Jeg løp forsiktig bort til Will og tok fate han hadde tenk å kaste ut av hånden hans.

"Hva er dette for noe? Hvorfor gjør du dette?" Han snudde seg. Tårene hans fosset ned.

"Hva skal vi ha alt dette for om du ikke kommer til å være i livet får å bruke det. Jeg vil ikke dette, men det var som fortjent." Han falt på knærne. Jeg satt meg ned til han og tok hendene mine på kinnene hans.

"Jeg elsker deg. Jeg kommer ikke til å gå fra deg." Han begynte å grine mer.

"Ikke gi meg et løfte du ikke kan holde." Han tok tak i hendene mine.

"Jeg skal ingen steder. Jeg er her." Jeg dro han inn i en klem.

Jeg begynte å trekke meg litt tilbake. Det var noe som skjedde igjen, men denne gangen var det bra.

"Hva er det?" Will fikk panikk.

"Nei, det går bra. Kjenn her, hun sparker." Jeg tok hånden hans på magen. Vi lo begge av glede. "Vi skal greie dette," sa jeg og kysset han.