Det begynner med et kjærlighetskast

Kapittel 48

Det er godt å vite at jeg og Felix ikke kommer til å bli skilt fra hverandre med det første. Men stakkars Viktoria. Håper det går bra med henne.

/Ogges perspektiv/
Jeg stoppet et godt stykke borte fra Felix og Cesilie. Men det var slik at vi kunne se dem, men ikke høre dem.
"Hva var det du skulle si til?" Sa Viktoria, og virket som om hun hadde dårlig tid.
"Det er bare det at jeg......" Sa jeg, før jeg ikke fikk ut mer.
"Ja, hva da!" Sa hun litt irritert mot meg.
"Jo, jeg angrer veldig, og vil at jeg skal fikse dette som har skjedd mellom oss. Jeg har aldri følt meg så ensom, før nå, nå som jeg mistet deg!" Sa jeg fort men tårekvalt.
Jeg slapp plutselig ut en tåre. Den rant nedover kinnet mitt.
Viktoria sto og tenkte en stund før hun sa til meg:
"Nei....... Du kan ikke fikse det så fort. Du knuste meg, og da kan du leve med det!" Sa hun, mens hun begynte å grine, og så gikk hun. Hun gikk fort fra meg, mens jeg bare sto der. Jeg kjente at nokk en tåre rant ned kinnet mitt, før jeg sprang bort til henne, og snudde henne fort. Rett etter at jeg snudde henne, så jeg henne i øynene, før jeg kysset henne. Nå rant tårene bare av seg selv. Jeg la armene rundt henne og kysset henne lenge. Endelig var delen som jeg mistet av meg selv, blitt funnet igjen.

Da jeg gikk ut av kysset, så hun bare opp på meg.
"Hvorfor gjorde du det?" Sa hun til meg, med en mer rolig stemme.
"Jeg vil ha deg tilbake" sa jeg tilbake til henne, og kysset henne på munnen.
"Du vet at du må gjøre noe, for å bevise at du faktisk ikke mente det du gjorde, og hva jeg betyr for deg." Sa hun tilbake til meg. Så løsnet hun seg fr armene mine, og gikk fra meg. Nokk en gang sto jeg der alene, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Nemnder skulle jeg fikse.

/Viktorias perspektiv/
Hva skjedde nettop? Hva var det som jeg holdt på med? Kysse han tilbake! Dust!
Jaja, sånn er det. Tenkte jeg mens jeg gikk tilbake til Cesilie.
Jeg så bort på henne, og la merke til at Felix hadde komt. Han satt og koste deg med Cesilie.

"Viktoria!!!" Ropte Cesilie og reiste seg og sprang mot meg. Vi møttes i en god klem.
"Hva sa han?" Spurte hun meg, og gikk ut fra klemmen.
"Han ville bare vite hvordan jeg har det, og han beklaget at han var en sånn dust...." Sa jeg. Jeg nevnte ikke noe annet for henne. Det er bedre å vente å se hva som skjer med oss.
"Ok" sa hun og snudde seg mot Felix.
"Skal vi finne på noe?" Spurte Felix oss, når vi kom bort til han.
"Ja" sa Cesilie, men jeg takket nei. Jeg hadde ikke så lyst. Jeg følte at jeg måtte vær alene for å tenke over hva som skjedde i stad, så jeg gikk bare hjem, mens de andre var med hverandre.

Her er det jammen meg en del til! Kos dere☺️