Det harde fallet

Jeg satt på rommet, det var helt stille, plutselig ringer telefon min i andre siden av rommet, jeg gikk bort til telefon og svarte. I andre siden av røret hører jeg Emil, '' skal du væra med opp på rampen?'' Spurte Emil, jeg tenkte meg om to ganger før jeg svarte, '' okey, når da?'' Spurte jeg, "om en halv time?" Spurte Emil, "sees da "sa jeg, før jeg la på. Jeg sprang ned trappen fylte en flaske med vann og puttet den i sekken min, så gikk jeg å hentet brettet mitt i gangen, før jeg føyk ut døren og mot skaterampen. Da jeg kom ditt var Emil allerede der han satt på benken og ventet på meg, Emil var ikke så veldig god på skateboard, han pleide å falle veldig mye men det ser aldri ut til å ha stoppet han. Jeg gikk opp på toppen av rampen, før jeg så droppet ned fra den, da jeg kom på andre siden av rampen tok jeg en 180 grader skru opp i luften før jeg traff rampen med et stort dunk, brettet sklei under meg, jeg falt veldig hardt på ryggen, alt ble stille, Emil kom springende mot meg, "gikk det bra med deg?" Spurte han, jeg fikk ikke noen ord ut av munnen min, jeg kjente smerten igjennom hele kroppen, Emil tok opp telefonen sin og ringte 113, 7 minutter senere kom det en sykebil, jeg ble fraktet til sykehuset, men Emil ble igjen med rampen, jeg kjente smerten men så ble alt svart. 1 dag senere våknet jeg opp på sykehuset, jeg kjente ingen smerte det var absolutt ingen smerte der Det var sånn at jeg ikke kjente min egn rygg og mine egne bein engang, jeg prøvde å røyse meg men jeg klarte ikke å røre meg, jeg ropte ut, "hjelp!"  Mamman min kom in med en lege like bak seg, mamma hadde tårer i øyene sine, " mamma? Hva er det?" Spurte jeg, hun svarte ikke hun bare grått videre mens hun så på meg. Like etterpå sa legen, "du hadde et ganske hardt fall... Det er ikke sikkert at du noen gang klarer å gå igjen"  jeg så bort på mamma, hun begynne å gråte mer " mamma ikke gråt, jeg skal nok klare å gå igjen" mamma fortsatte å gråte men litt mindre.