The Last Hope Of Life

Kapitel 1 -Et nytt liv-

«Snart begynner det». Jeg brått våknet opp og så meg fort rundt i rommet. Ingen var her. Vinduet stod opp så de hvite gardinene svaiet i vinden som kom inn gjennom det. Lyset lyste opp det hvite lille rommet. På pulten lå en del av boken jeg driver å skriver. «Jeg må ha sovnet mens jeg skrev ferdig boken jeg hadde jobbet på i flere måneder. «Kommer du» hørte jeg Anna rope. «Jeg kommer ropte jeg tilbake. Jeg klede på meg skole uniformen min og satte opp det lange blonde håret mitt så de blå øynene min vistes enda mer og gikk ned for å spise med de andre på barnehjemmet. Jeg hadde blitt etter latt av foreldrene mine med store broren min Alexander som var høy, smart og hadde vakre grønne øyne og mørke brunt hår. Alle satt rund borde Alexander,Anna,Sofie og Jonas. Nina stod å laget lunsjen til skolen. Det er hun som tok inn alle de foreldre løse barna. Jeg er glad for at vi får et sted å bo. «Nå må dere raske dere å spise opp så dere ikke kommer for sent til første skole dag» sa Nina med en munter stemme som alltid. Alexander og jeg brukte ta med Anna og Sofie til skolen som vanlig mens Jonas skulle begynne sin første gang på skole i dag. Jeg fikk vite før sommer ferien at jeg ikke fikk gå på samme skole som broren min, jeg som hadde jobbet så hardt for å komme meg inn på den bra skolen. Jeg fikk i hvert fall andre valget mitt og kom på samme skole som venninnen min Charlotte. Etter vi hadde levert Sofie,Anna og Jonas på skolen. Gikk jeg og Alexander et lite stykke sammen før vi måtte skilles. Vi sa hade før vi gikk vær vår retning, Det var ikke langt før jeg kom til skolen heldigvis. Jeg fant fort fram til klasserommet og fant en plass bakerst ved vinduet der du kunne se ut til den frodige lufte gården med benker og store trær som svaiet i vinden. «Der er du» hørte jeg en stemme si til meg, det var Charlotte hun hadde samme skole uniform som meg og likte ikke noe sørlig å sette opp det lange lysebrune håret sitt, hun var ganske høy nesten like høy som guttene på vår forrige skole. «Hvordan var sommerferien din? Er du ferdig med boken?» spurte hun meg. «Nei. Jeg har kommet meg et stykke videre men er ikke ferdig» sa jeg og så ut av vinduet. Noen minutter før vi begynte timen kom en høy gutt med blondt hår og nydelige blå øyne inn gjennom døren og gikk bakerst og satte seg. Når han gikk gjennom rommet holdt han blikket festet på den pulten han ville ha han så ikke på noen andre. «Da begynner vi timen» sa læreren som kom rett bak han gjennom døra. «Da begynner vi med et opp rop». «Lucas» ropte læreren opp. «Ja» sa den blonde gutten bakerst i hjørnet av rommet. «Charlotte» ropte han og Charlotte ropte ja klart og tydelig så alle så på henne. Hun elsket oppmerksomhet. «Til slutt Zoe». «Ja» sa jeg så han akkurat hørte det. Timene gikk som vanlig og når det ble friminutt stod jeg og Charlotte å snakket som vanlig. Jeg vet ikke hvorfor men jeg følgt litt med på hva Lucas også gjorde. Han stod bare i et hjørne og leste en bok. Snakket ikke med noen eller så opp fra boken. Skole timene gikk og til slutt var skole dagen over. Anna,Sofie og Jonas skulle gå hjem alene i dag så jeg gikk alene gjennom de fredsomme gatene. Jeg følte noen fulgt etter meg. Jeg så bak meg og så det var Lucas. Han gikk med hode stupt ned i boka han leste. Jeg tenkte nå er sjansen min til å snakke med han. Jeg følte det var trist at han ikke hadde noen venner. «Hvilken bok er det du leser?» sa jeg med en munter stemme og et smil om munnen. «The Warrior» sa han uten og se opp fra boken. «The Warrior den er kjempe bra! Jeg ble litt inspirert av den når jeg skrev min egne bok» sa jeg og tenkt tilbake når jeg leste den. Endelig så han opp fra boken og så på meg. Han så på meg med de blå nydelige øyne sine. «Har du skrevet egen bok» sa han med en annen tone en for noen minutter side. «Jeg er ikke helt ferdig enda» sa jeg. «Jeg må gå her snakkes i morgen Lucas» sa jeg og svingte inn til en annen gate. «Hade» sa han og gikk nedover den andre gaten med hodet ned i boken igjen

Når jeg kom hjem gjorde jeg ferdig leksen og spiste middag før jeg gikk på rommet og fortsatte med boken. «Nå må du legge deg» sa Alexander. «Ja da. Jeg skal legge meg» sa jeg til han. Jeg pusset tennene og gikk til sengs.

«Åpne din sjel og bli med meg. Vær forsiktig» jeg våknet men ikke brått denne gangen. «Vær forsiktig» gjentok jeg. «Du er opp, Zoe» sa Alexander som stod i dør karmen på rommet mitt. «Det står mat på borde» sa han og gikk igjen. «Jeg kommer» sa jeg. Gardinene hang rett ned. Det var vin stilt og solen skinte. Jeg kledde på meg uniformen og gikk ned og begynte å spise og så jeg hadde god tid. Jeg drar litt tidlig på skolen jeg Alex som jeg brukte å kalle han. «Den er grei» sa han med en munnfull av mat. «Vi ses senere» sa jeg til alle og gikk ut av døren. Jeg trakk inn frisk luft før jeg begynte å gå til skolen. Jeg ville være tidlig ute i dag. Jeg kom til der jeg og Lucas hadde skiltes dagen før og så en skikkelse komme opp gaten. Jeg så at det var Lucas uten boken sin denne gangen. Jeg vinket til han og ventet. «Går du så tidlig» spurte han meg med et litt bedre humør enn i går. «Jeg bestemte meg for å gå tidlig i dag for jeg hadde så godt tid. Hva med deg da?» spurte jeg siden jeg tenkte på at han kom akkurat i tide i går. «Jeg forsov meg i går» sa han og så bort så jeg ikke skulle se han var flau over å si det. «Da kan vi gå til skolen sammen» sa jeg og smilte. «Ja vi kan nå det» sa han og begynte å gå. Solen var på vei opp og du kunne se solen skinne i det vakre blonde håret hans. Etter noen minutter var vi framme. Vi var de første i klassen vår. Klasserommet var så stort uten alle elevene. Jeg satte meg ned på pulten min og gjorde meg klar til timen. Jeg så bort på Lucas noen ganger for å se hva han gjorde. Han tok opp boken sin og begynte å lese. Han likker godt å lese sa jeg til meg selv. «Ja jeg gjør det» sa han jeg trude han ikke kunne høre meg. Etter minuttene gikk og det nærmet seg første time, fylte rommet seg opp med elever. Læreren kom inn og begynte med et opp rop. Alle var her unntatt Charlotte. Hun måtte ha blitt syk. Hun hørtes ikke bra ut i går når vi sa hade. Timen gikk som vanlig. Det ble friminutt og jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg kunne prøve få meg flere venner, men jeg liker å holde meg unna folk. Når jeg gikk ut kjente jeg det begynte å bli høst på det kjølige trekket men solen skinte så sterkt at det ble litt varmere. Jeg så Lucas stå i hjørnet sitt og lese boken sin. Jeg gikk bort til han. «Hei» sa jeg med en så hyggelig stemme som jeg kunne. Han så opp fra boken sin og så på meg. «Charlotte er borte og da tenkte du at du kunne henge med meg eller?» sa han med en dyster stemme. Han så rett gjennom meg. Jeg hadde ingen bedre å være med. Men samtidig likte jeg og være med han. Han var anderledes fra de andre. «Du har kanskje litt rett, men jeg liker å henge med deg å» sa jeg lavt og litt furtent. Han begynte bare å le. «Hva er det som e så morsomt» sa jeg irritert. «Ingenting. Det er hyggelig at du vil henge med meg, men du bør holde deg bort fra meg» sa han og så bort på noen høye trær svaie i vinden. «Hvorfor?» spurte jeg nyskjerig. «Fordi» sa han bare. «Jeg gir meg ikke så lett for da følger jeg bare etter deg til du sier det» sa jeg stad og litt oppgitt. Han begynte å le igjen og sa «Jeg liker sondre typer som deg» med et stort smil om munnen. Jeg rødmet men rakk ikke å si noe før det ringte inn til andre time. Dagen gikk som vanlig og snakket ikke mer med Lucas. I siste timen ville læreren at jeg skulle levere et viktig ark til Charlotte siden jeg var den eneste som viste hvor hun bodde. Jeg sa selvfølgelig ja og tok arket. Når timen var slutt gikk jeg til Charlotte sitt hus. Det viste seg at hun hadde blitt mye bedre og kom på skolen i morgen. Jeg bli invitert inn for te og små kakker. Det var alt for lenge siden sist vi bare hadde små snakket sammen. Til slutt hadde det blitt fryktelig sent. «Jeg må vel begynne å bevege meg hjem» sa jeg til Charlotte. «Ja. Takk for besøket det var koselig å snakke med deg» sa hun med et smil om munnen. Jeg smilte tilbake og gikk. Mørket hadde sneket seg over himmelen og lyktene hadde kommet på for å lyse opp de små gatene. Det var ingen å se før jeg hadde gått et stykke. En høy mann med svak hette jakke kom mot meg. Skuldrene våres kolliderte når vi gikk forbi hverandre. «Prøver du å ta opp en kamp her eller?» sa han med en hånlig stemme. «Nei» sa jeg. Øynene han forandret farge fra grønn til rød. Jeg kjente hjertet hoppet over et slag. Jeg kunne ikke kjenne føttene mine under meg. Han skulle angripe jeg så det på han. Når han åpnet munnen så jeg to hug tenner. «Vampyr men de finnes ikke» sa jeg med en forskrekket stemme. «Å de finnes, det står en her nå» sa han med et stort glis om munnen. Han gikk mot meg. Han tok tak i ene skulderen min så jeg ikke kunne bevege meg bort fra han. Jeg trudde alt var over. Jeg klarte ikke å se på så jeg lukket øynene. Jeg hørte et skrik og kjente det harde grepet rund skulderen min løsnet. Jeg klarte å åpne øynene min og ser at Alex står foran meg. Han står med et langt glinsende ser I hånden. Han har et stramt blikk om vampyren. «Alex, hvordan viste du..». «Det går bra nå Zoe. Jeg er her for deg» sa han med en så rolig stemme. «Lukk øynene dine du trenger ikke å se dette» sa han og så på meg med de vakre grønne øynene som skinte i månelyset. Jeg gjorde som han sa. Jeg hørte bare hyl av redsel og smerte. Jeg taklet ikke det grufulle hylene. Til slutt var det for mye for meg. Alt ble svart. «Var alt en drøm?» «Har du våknet?» spurte Alex som stod i dørkarmen og stirret på meg. «Alex var alt en drøm?» spurte jeg så usikkert og redd. «Nei. Hvis du mener det med vampyren». «Så de finnes?» «Ja du så det jo med egne øyne. Lov meg at du er forsiktig» sa han med en seriøs, mørk stemme. «Det er mat» sa han før han snudde seg og gikk ned trappen til der alle satte og gjorde seg klar til frokost. Jeg kledde på meg og gikk ned for frokost. Jeg var stille og var helt fjern. Alex og jeg fulgte Anna,Sofie og Jonas på skolen før vi gikk vær vår retning. Jeg gikk å tenkte bare på det som hadde skjedd i går kveld. Jeg klarte ikke å konsentrere meg i timen. Charlotte hadde vist merket det så når det var friminutt spurte hun meg hvorfor jeg var så fjern. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg ble angrepet av en vampyr og Alex kom å reddet meg. Jeg var fjern resten av skole dagen. Jeg ble sote opp til å rydde klasserommet med Lucas. Han hadde også lagt merke til min fjernhet i dag. «Hvorfor er du så fjern i dag?» spurte han med en bekymret stemme. «Jeg er ikke fjern» sa jeg tilbake. «Hva har skjedd?» spurte han med en mykt, vennlig stemme jeg ikke har hørt før. Jeg så opp på han med store øyne. Jeg kjente tårene samlet seg jeg var redd. Jeg begynte å skjelve. Lucas kom bort til meg. Han la armene rundt meg og tok meg inntil han. Jeg lot tårene trille. Varmen hanes beroliget meg og jeg sluttet å gråte. Jeg følte meg mye bedre. «Takk» sa jeg der jeg var trykt inntil han. «Skal jeg følge deg hjem?» spurte han med en myk stemme. Jeg nikket forsiktig. Vi gjorde oss ferdig med å rydde klasserommet og gikk hjem. Vi gikk innom mat butikken og kjøpte oss en is. Jeg likte å være rundt Lucas.