The Last Hope Of Life

Kapitel 2 -Verden uten for-

Jeg våkent til at jeg hørte dråper falle ned utenfor vinduet og rommet var fylt med lukten av fukt. Det var liv og latter fra stuen nedenfor. Jeg kledde på meg en hvit topp med en svart lang jakke utenpå og en lyseblå bukse det var mine favoritt klær så tok jeg opp håret i en hestehale før jeg så meg i speilet og gikk ned å spise frokost. Alex skulle dra når jeg kom ned trappen for å spise frokost. Han hadde på seg en grønn genser som han hadde fått i julegave i fjor. Den passet med øyne hans så godt og fremhevet øynene enda mer. Alex gikk ut døren men en svart paraply og sa hade. Jeg gaflet i meg maten som stod klar på borde når jeg kom ned. "Hvorfor har du det så travelt?" spurte Jonas med store øyne. "Jeg skal møte noen i byen snart så jeg må raske meg" sa jeg og så på han med et smil og munne full av mat. Jeg tok på meg min lange, hvite regnkåpe og tok med meg en rød paraply som stod navnet mitt på. Det pøste ned i store dynger ned på paraplyen min. Bussen kom noen minutter etter at jeg kom meg til buss stoppet. Jeg kjøpte meg en billett til byen. Jeg satte meg ved vinduet og så på regne fall ned på jorden i en hast. Det var beroligende å se på regne bare fall ned. Det tok en stund før jeg kom meg til byen.

Bussen stoppet og jeg gikk av. Jeg tok opp paraplyen før jeg ble alt for våt. Det var noen minutters gå tur til cafeen vi skulle møtes på. Når jeg kom fram kom en duft av nybakte kaker mot meg. Det var mye varmere inn her enn det var ut. Cafeen her hadde et litt mer gammelt design og hadde koselig små bord for to. Jeg satte meg ned på et ledig bord ved vinduet og så ut mot regnet som hadde begynte å lett litt. Bjellen som hang i døren klang og døren gikk opp. Der stod Lucas dyn bløt. Han hadde på seg en hvit skjorte og mørkeblå bukse. Han hadde sett meg og gikk bort til borde der jeg satt. "Unnskyld for at jeg er sen" sa han med et smil om munne. Han brydde seg virkelig ikke at han var helt våt. Jeg så overrasket på han. Jeg begynte å lete etter et tørkle i vesken min. "Du trenger ikke, det går bra" sa han og satte seg ned. "Du kan bli syk" sa jeg med en alvorlig stemme. Jeg fant det og begynte å hjelpe å tørke han. Det meste var allerede tørt. "Men hvordan?!" sa jeg overrasket. "Det var det jeg sa" sa han og begynte bare å le. Jeg satte meg bare ned igjen og surt på han. "Hva er det du vil vite da?" sa han med en mer seriøs stemme. "Hvorfor sa du ingenting?" spurte jeg. "Fordi jeg tenkte du ikke trengte å vite det" sa han med en mer dyster stemme der han lente seg over borde så ikke alle hørte det. "Hva skal det være" sa en av servitørene med et mørkt brunt hår satt opp i en ball på hodet. "En kaffe er du snill" sa han med en vennlig stemme. "Jeg tar en vinter is som det heter og en brus" sa jeg og så opp fra menyen. "Det skal bli" sa hun med et smil og snudde seg før hun gikk til disken. "Er det flere som vet at du er en vampyr?" spurte jeg. "Bare familien min" sa han og så ut mot parken på andre siden av gaten. Regnet hadde roet seg og du kunne bare se det dryppe fra takrenner. "Den lille jenta?" sa jeg. "Ja og bestemor. De er ikke den egentlige familien min, de tok meg inn når jeg var liten. Jeg ville så gjerne leve som et normalt menneske, men etter årene trengte jeg blod" sa han og stoppet og stirret ned på hendene sine. Jeg så han ikke klarte å fortelle mer så jeg spurte om noe annet i stede. "Så det er mennesker og vampyrer som lever i denne verden?". "Vampyrer og engler har egne verdener men noen bor her i denne verdenen" sa han med en seriøs stemme. "Engler?" spurte jeg med et spørsmåls tegn i hel ansiktet. "Det er egentlig engler og vampyrer som slåss men nå har mennesker blandet seg inn. Det finne to organisjon en som hjelper englene og en som hjelper vampyrene" sa han litt oppgitt. "For noen år siden klarte vampyrene å drepe dronningen til englene, men de har et håp fordi Angel hadde en datter som kan ta plassene hennes men ingen vet hvem det er. De sier hun sikkert er på jorden for faren var menneske" sa han og så meg dypt inne i øynene.

Før jeg rakk å tenke kastet Lucas seg ut av stolen og holdt rund meg. Jeg hørte et smell og så glass brått overalt på gulvet. Folk fikk panikk inne i cafeen. "Går det bra Zoe" spurte Lucas som holdt rund meg enda. "Jeg har det helt fint hva med deg, fikk du noe glass brått på deg?" spurte jeg nervøst. "Det gror fort til vampyrer" sa han før han reiste seg og så på det knuste vinduet. "Jeg går etter han" sa Lucas og så mot horisonten en person som løp. "Jeg blir med" sa jeg. "Det til later jeg ikke" sa han med en mørk stemme. "Men det bryr jeg meg ikke noe om og begynte å løpe retningen personen løp i. Jeg kjente en varm hånd i min. Det var Lucas, han var rask. Vi begynte å springe i parken. Parken var enorm og begynte å få gul, oransje blader som svaiet i vinden. Lucas stoppet midt i skogen. "Hvorfor stoppet du?" spurte jeg helt and pusten. "De er her" sa han så lavt bare jeg kunne høre det. "Hold deg i nærheten av meg" sa han med en trøstende stemme. Ned fra de høye svaiende trærne kommer fem svarte skikkelser. De beveger seg raskt. De har røde øyne men du kan ikke se ansiktet deres fordi de har svarte hette jakker. En har solbriller og en svart hatt på seg. Han ser ut som lederen av disse fem. "Lucas hva gjør du her da?" sa mannen med hatt og smilte lurt. "Jeg er på tur i parken" svarte Lucas tilbake. "Med en jente. Er det lunsjen din?" spurte han med en munter stemme. Han forventer sikkert jeg skulle bli sjokkert. "Lucas villa aldri ha gjort noe sånt" sa jeg til han med et hint av irritasjon i stemmen. "Jeg trur nok ikke at di vet Lucas så godt. Det er nok noe han holder hemmelig" sa han og prøvde å for vire meg. "Jeg vet at Lucas er en vampyr" sa jeg med en seriøs stemme og stirret på han med et hav av ild i øynene. Han bare begynte å le. "Så du viste det" sa han mens han flirte og bare så ut som en dust. Han bøyde seg for å trekke pusten og så tok han opp hodet. "Angrip" sa han med en mørk, streng stemme.