Jeg går ned på kjøkkenet. Der står mamma og pappa. De står med ryggen til meg, så jeg kan ikke se ansiktene deres. Jeg prøver med et enkelt "hei" for å få oppmerksomheten deres. Det ser ikke ut som om de hørte meg. Jeg prøver en gang til, enda høyere. Nå snur de seg. Men ansiktene deres er borte. Det eneste som synes er et hvit felt. Ingen nese, ingen munn. Bare et uendelig hvit felt.
Jeg bråvåkner. Våt av svette setter jeg meg opp. Det er tredje gang jeg har det samme marerittet. Mamma og pappa vet det ikke. Siden de er overtroiske, ville de sikker gått bananas om de fikk vite at jeg hadde det samme marerittet hver natt. Så nei, det er ikke aktuelt å fortelle dem det.
YOU ARE READING
Ingen ting som før
FantasyAmalie er 15 år. Hun prøver så godt hun kan å leve et normalt liv. Men en dag blir alt snudd på hodet. PS: oppdateres skjeldent
