Ingen ting som før

Under lakenet

Under lakenet ligger det en så vidt gjenkjennelig skikkelse. Markus. Hele kroppen var svartsvidd. Han hadde mistet alt håret. Det var bare de så vidt synlige kinnbeina, som var gjenkjennelige. Ingen andre enn meg, mamma og pappa kunne kjent han igjen. Det var et forferdelig syn.

-Så... Kjenner dere denne personen? Spør politimannen.
-Ja, han er sønnen vår, sier mamma. Man kan høre at hun snart sprekker. Ingen burde se sønnen sin så svartbrent og livløs.

Får jeg vet ordet av det står jeg å hylgriner. Over den urettferdige skjebnen til Markus. Over bardomshjemmet mitt. Jeg gråter over alle som har mistet noen de er glad i. Over alle minnene mine. Jeg gråter uten stans. Det er bare så vidt jeg merker at mamma fører meg inn i en bil. Alt er en uklar tåke av tårer.

Etter en stund blir jeg båret ut av bilen og inn på et hotell. Når vi kommer inn på rommet legger pappa meg ned på en seng. Der ligger jeg en stund. Uten å tenke, bare ligger der. Det er mange som prøver å få kontakt med meg, men det er som om jeg ikke er der. Jeg begynner å rister helt ukontrollert. Mamma tar de betryggende armene sine rundt meg. Det roer meg litt.

Vi sitter slik en stund. Så kommer pappa inn med en tallerken det lukter mat av. Han setter den fra seg på et bord, før han kommer og setter seg ved oss.