2010
"Live auditions?! That is awesome Niall" nesten ropte jeg inn i telefonen.
"I know, they put me in a group with four other boys"
"Niall, that's amazing! I am so proud of you"
"Thank you! I am still overwhelmed, though."
"I love you, Niall"
"I love you to, Katherin... But i have to go... Sorry. Call you later"
"Bye"
Et halvt år senere.
Telefonsvarer. Igjen. Han tok søren meg aldri telefonen. Og nå var jeg lei av det!
"God Niall! I am so sick of you never calling, texting or writing back! Do you have any idea how hard I've tried to make this long-distance relationship work!? I've tried calling you at times I know you can talk. It's like you're ignoring my calls! You were the one who said this long-distance relationship could work! And you're not even trying! I didn't think it would come to this...
I'm breaking up with you... Sorry"
Tuuuuut. Jeg la på og slengte mobilen på sofa'en. Herregud. Hva hadde jeg gjort. Han fortjente det. Aldri hadde han svart meg, eller ringt tilbake. Jeg hadde ikke hørt et ord fra han. Han burde prøve å ringe eller noe. Det var han som sa at det kunne funke mellom oss. Men jaja. Nå var det gjort. Ikke mer Niall og Katherin. Ferdig med det kapittelet av livet mitt.
2013
Endelig. Endelig hadde jeg fått en jobb som en manager. Det var drømmejobben min. Når denne jobben var ledig, tok jeg den med en gang. Men så klart var det en hake. Jeg var manager til eks-kjæresten min. Men jeg måtte bare opptre profesjonelt. Første dag på en jobb som tok meg et halvt år å få. Mange intervjuer, masse papirarbeid og mange lange netter. Men endelig. Drømmejobben min. Være manager for et kjent band.
Jeg åpnet sakte dobbeltdøra av mørkt tre og steg inn i rommet. Det luktet av svette og aftershave. Veggene var hvitmalte og gulvet var bjørk. I midten av rommet var et stort trebord og rundt det satt det fem gutter og Simon. Jeg kjente straks igjen Niall i midten av guttegjengen. Ved siden av han satt han som het Harry, tror jeg, og Zayn. Jeg rettet litt på blusen og dro ned skjørtet litt før jeg kremtet lavt. Simon så opp før ansiktet hans bredte seg ut i et smil.
"Katherin" sa han og smilte.
"You can call me Katy" sa jeg og holdt godt fast på mappen min. All informasjonen var oppi mappen. Kunne ikke miste den.
"Okay then Katy. Why don't you introduce yourself" sa han og gjorde tegn til at jeg skulle komme nærmere. De fem guttene smilte til meg med skjeve smil.
"Well, my name is Katherin White, but you can call me Katy. I am your new manager because your old one had to quit. I am only 19 years old, so I am quite new in this industry"
"But still she was the best" skjøt Simon inn.
"Thank you Simon." Sa jeg og smilte. "I will of course try as hard as I can but... Don't have to high expectations."
"Thank you Katy" sa han og smilte. "Please, sit down." Jeg tror Niall endelig kjønte hvem jeg var fordi øynene hans var vidåpne og fulle av tårer. Over følsom. Jeg var bare her for å gjøre jobben min. Ikke noe annet. Øynene hans smøg seg ned mot brystene mine. Han var da aldri sånn? Jeg så ned mot brystet mitt da jeg kjønte det. Jeg hadde tatt på et smykke jeg fikk av Niall rett etter at vi ble sammen. Jeg tok det nesten aldri av. Etter møtet satte jeg meg ned på en av stolene og begynte å se gjennom listen av mulige steder å opptre.
"Hey babe" sa Niall og satte seg ved siden av meg.
________________
Såå, hva synes dere? gjerne legg igjen en kommentarom hva du synes.
