Mitt liv ble snudd på hodet -Marcus og Martinus

Har vi møttes før..?

Jeg ble dratt til rektor med det samme. Det jeg hadde sagt var vel veldig alvorlig, og de vurderte å sendte mail hjem. "Jeg skjønner ikke. Dette skal være en rettferdig skole der alle skal få si sine egne meninger" Jeg prøvde å komme med unnskyldninger, men det hjalp svært lite. "Jeg tipper at du heller ikke likte skolen når du var liten. Du liker den sikkert ikke nå heller, men du trenger pengene for å betale for alle drinkene du kjøper på kveldene. Men jeg synes det er helt greit å si i fra, og jeg skal ikke dømme....." Mere fikk jeg ikke sagt før jeg ble slengt ned på en stol rett fremfor rektoren. "Hun er ditt ansvar nå!" Susanne virket sur. Kanskje kommentaren min var litt spydig... "Ja, Elisabeth.. Da er vi her igjen. Så si meg, hva gjelder det denne gangen?" spurte rektor meg. Hun prøvde og være hyggelig, men jeg så på henne at du var irritert. Dette var mitt andre besøk hos rektor denne uka. Men mitt problem er at jeg greier ikke å holde munn. Jeg sier alltid for mye, og de feile tingene. F.eks det med at Susanne trengte penger til alle drinkene kunne jeg spart meg... Men når jeg først begynner og snakke så greier jeg ikke å stoppe hvis dere skjønner. "Jeg har ikke gjort noe! Jeg sa bare mine meninger om skolen, det er lov det?" Jeg satt helt ytterst på stolen, så oppspent var jeg. En hånd tok meg på skulderen. Jeg snudde meg bak og fant ut at Susanne ikke hadde gått enda. "Jeg tror vi skal snakke litt alene. Kan vi gå inn her?" Rektor nikket, og sammen gikk de inn på et annet rom. Så da satt jeg der, på rektors kontor, mens de andre hadde friminutt og koste seg. Tuva satt sikker sammen med Kristine og Lena nå og lo... Hvorfor måtte jeg alltid være den skyldige?? "Haha, ja vi får se" sa plutselig en guttestemme. "Nei men jeg lover, jeg er bedre enn deg!" sa en annen og lo. Hvem var det? En dør åpnet seg og to gutter og en dame kom ut av den. "Jeg håper dere vil kose dere her, og jeg er helt sikker på at dere vil passe inn" sa damen, klappet dem på skuldrene og gikk. Jeg bare satt der og stirret på de helt like guttene. "Har vi møttes før?" Jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte spørre. Ansiktene så så kjente ut, som om jeg hadde møtt dem... "Tror ikke det? Vi er ny her så vi kjenner egentlig ingen." svarte han ene gutten. "Er dere tvillinger eller no?" De så litt rart på meg, med skjeve smil. "Eller jeg ser jo at dere er tvillinger siden dere er helt like, men ja..." Jeg bare følte meg alt for dum. "Ja vi er tvillinger. Jeg heter forresten Marcus, og dette er Martinus" sa Marcus. Martinus tok opp handa, vinket forsiktig og sa hei. Da skjønte jeg det. De var de kjente tvillingene! Så rart at jeg ikke kjente de igjen, Tuva ser på dem hele tiden (på nettet altså)! Jeg selv er ikke fan, men de var mye kjekkere i virkeligheten da... "Såå skal du ikke si hva du heter?" Jeg kvikket til etter kanskje 3 min med stillhet og glaning. "Ehh.. jo. Elisabeth" sa jeg forsiktig, rynket pannen og lukket munnen som var på sleng med hånden min. "Men kall meg Eli. Jeg.. ehh.. Jeg tror kanskje jeg skal gå.. ehh har time.. såå skilpadde... Nei! Snakkes mente jeg...! Jeg tror jeg bare..." sa jeg og sprang ut døren og bortover gangen. Jeg hadde dummet meg ut fremfor to drit kjekke kjendiser! Livet mitt var over.......