Mitt liv ble snudd på hodet -Marcus og Martinus

Jeg blir stille for en gangs skyld?

Når jeg kom tilbake hadde allerede mattetimen startet. Jeg kastet opp døren og sprang fort til plassen min. Jeg var så gir på å fortelle Tuva hvem jeg hadde møtt! Å hva jeg hadde gjort... Eller skulle jeg fortelle det? Jeg dummet meg jo ganske mye ut... Hva hvis hun sier det videre? Jeg gikk til skapet for å finne bøkene mine mens de andre satt å jobbet stille. Selvfølgelig bestemte skapdøren seg for å knirke noe jævlig, og jeg ble flau- igjen. Blikket mitt fanget Tuva som satt å smilte til meg. Hun var så søt, vinket til og med. Kunne ikke stoppe meg selv i å smile tilbake. "Tuva?" hvisket jeg til henne. Hun svarte ja, men læreren hørte oss ikke. "Du vil ikke tro hvem jeg møtte på kontoret! Det var..." Akkurat da åpnet døren til klasserommet seg og de to symetriske guttene steg inn. Alle gispet, noen reiste seg til og med. "Er dere..?" ropte noen ut. "Ja de er de små kjendisene" svarte læreren. "Og velkommen forresten! Dette er klasse 9a, og 9a dette er Marcus og Martinus. De skal starte i klassen her" nesten ropte han ut igjen. Jeg fikk sjokk, ville gjemme meg. Alt for flaut... Hva skulle jeg gjøre?  Jeg så at Tuva ble ganske glad. Hun satt der som om hun nettopp hadde fått 6 på alle prøvene sine samtidig. Et gedigert smil. "Bare sett dere der det er ledig og så fortsetter vi timen. Vi har matte". Læreren pekte på to pulter som sto ledige. En rett ved siden av meg...

"Hei" sa han når han hadde sutte seg. "Hei" svarte jeg uten å se på han. Jeg håpet at han ikke husket meg... "Vent, er ikke du skilpadde-jenta?" lo han. "Heh jo... Jeg er... jeg er rar, alle vet" sa jeg lavt. Blikket mitt flyttet seg ikke opp fra pulten, ville ikke se på han. "Er du Marcus eller Martinius?" måtte jeg spørre. "Jeg er Marcus, og broren min heter MarTInus, ikke Martinius" Oi... Der tabbet jeg meg ut igjen.. Fuck. Må du være så himla dum Eli? "Oja ja, sorry"  sa jeg svakt etterhvert. "Det går bra, mange sier det" lo han. Jeg kunne se at han så på meg i sidesynet. Marcus så på meg. Samtidig som jeg ble glad ble jeg flau og ville at han skulle stoppe. Han trodde helt sikkert jeg var merkelig. "Det var Eli, ikke sant?" Jeg nikket. "Du var ikke særlig pratsom" smålo han litt. Nei han sulle bare visst. Jeg som ble sendt til rektor så mange ganger at jeg har mistet tellingen fordi jeg har pratet så mye. "Heh, nei hva kan man si?" Håpet jeg greide å slutte samtalen med den setningen, noe jeg klarte. Han sa ingenting resten av timen. Nå har jeg klart å skremme bort én allerede. Flott.